KvalitetssjekkSansene
Sanseorganenes oppgave er å gi informasjon til hjernen om tilstanden i kroppen vår og hva som skjer i omgivelsene. Vi mottar sanseinformasjon fra praktisk talt alle deler av kroppen. Somatiske sanser gir ulike typer informasjon fra huden, ledd, muskler og sener, mens viscerale sanser gir informasjon fra indre organer. Enkelte sanser som syn, hørsel, lukt og smak er lokalisert til relativt små, bestemte områder på kroppen. Andre sanser, som for eksempel berøring, vil vi kunne kjenne over hele kroppsoverflaten.
Strukturene som gir oss informasjon om kroppen eller omgivelsene, kalles sanseorganer. Disse er reseptorer som enten er en endeforgreining til en nervecelle eller en egen sansecelle som overfører signalet videre til en nervecelle. Når en reseptor blir stimulert, dannes det en elektrisk impuls som ledes via nervefibre til hjernen. Slike nervefibre som fører impulser inn til ryggmargen og hjernen, kalles med et fellesnavn sensoriske nerver. Nervefibrene ender i ulike steder i hjernebarken, for eksempel synssenteret eller hørselssenteret. Dette er årsaken til at vi opplever nervesignaler på forskjellig måte.
Et enkelt organ kan reagere på flere ulike sansestimuli. Huden vil for eksempel kunne gi oss informasjon om berøring, trykk, temperatur og smerte.
Berøring og trykk
Berøring og trykk registreres av reseptorer som kalles lavterskel-mekanoreseptorer i huden. Disse reseptorene kan aktiveres selv ved svært lette berøringer. Vi sier derfor at reseptorene har en lav terskel for aktivering. De elektriske impulsene som dannes når en lavterskel-mekanoreseptor stimuleres, ledes inn til ryggmargen i tykke (sensoriske) nervefibre som er dekket med en myelinkjede. En myelinkjede er et fettlag som omgir nervefibrenes utløpere (aksoner), slik at de leder de elektriske signalene raskere. Fettlaget virker nemlig som en slags ”isolasjon” slik at minst mulig av den elektriske impulsen tapes på veien gjennom nervefiberen. Informasjon om berøring og trykk vil dermed raskt ledes til hjernebarken slik at vi kan oppfatte det. Tettheten av mekanoreseptorer er spesielt stor i perifere deler av kroppen, eksempelvis i fingre og i tær.
Temperatur
Temperatur registreres av termoreseptorer i huden. Termoreseptorene deles inn i to grupper: varmereseptorer og kuldereseptorer. Hudens normale overflatetemperatur er omtrent 32 °C. Varmereseptorer stimuleres av temperatur over dette og opp til ca 45 °C. Dersom overflatetemperaturen stiger til over ca 45 °C, kan smertefibre aktiveres. Kuldereseptorer vil derimot stimuleres ved en overflatetemperatur under 32 °C. Både varmereseptorer og kuldereseptorer er mest følsomme for endringer i temperatur. Det betyr at om du for eksempel bader i sjøen, vil det ofte kjennes kaldt med det samme du hopper uti. Etter hvert vil du imidlertid venne deg til temperaturen, slik at det kan kjennes mer behagelig. Kuldereseptorene sender elektriske impulser i tynne myeliniserte nervefibre, mens varmereseptorer sender i tynne umyeliniserte nervefibre. I og med at nervefibrene for kulde er myeliniserte, vil nerveimpulsen ledes noe raskere til hjernen.
Smerte
Det finnes mange ulike former for smerte, blant annet akutt, kronisk, nociceptiv og nevropatisk smerte (les mer i egen artikkel). Nervefibre som gir hjernen informasjon om smerte, kalles nociceptorer. Disse kan for eksempel aktiveres ved en vevsskade. Nociceptorene er av samme nervefiberype som sender signaler om henholdsvis kulde og varme, men de leder i stedet signal om smerte.
Ledning av sensorisk informasjon til hjernebarken
Vi har to hovedveier for ledning av sensorisk informasjon fra kroppens somatiske strukturer (hud, ledd, muskler, sener) og indre organer til hjernebarken:
- Bakstrengsystemet (lemniscus medialis)
- Anterolateralt system (tractus spinothalamicus)
Begge disse ledningsveiene består av en kobling av tre nervefibre som går fra reseptoren til hjernebarken. Bakstrengsystemet leder informasjon om berøring, trykk og vibrasjon. Det anterolaterale systemet leder derimot informasjon om smerte og temperatur.
De viktigste sykdommene
Ulike tilstander kan føre til skader på følenervene som befinner seg lengst ute i bena og armene. Med et fellesnavn kaller vi dette perifere nevropatier. Resultatet blir dårligere overvåkning fra kroppens side av det som skjer i blant annet føtter og hender. Det øker risikoen for at det kan oppstå sår fordi en person med perifer nevropati ikke registrerer smerte eller ekstreme temperaturer fra for eksempel foten. Hyppigst oppstår perifer nevropati hos pasienter med diabetes eller personer som over lang tid har misbrukt alkohol.
