KvalitetssjekkKroppens immunforsvar består av to hoveddeler:
- Det medfødte eller uspesifikke forsvaret
- Det ervervede eller spesifikke forsvaret som utvikles etter fødselen
Disse to forsvarssystemene samarbeider tett.
Det medfødte forsvaret
Det medfødte forsvaret er førstelinjen i kroppens immunforsvar. De aller fleste mikroorganismene uskadeliggjøres av det medfødte forsvaret uten at det ervervede forsvaret aktiveres. Enkelte hevder at det medfødte forsvaret tar seg av så mye som 98 prosent av fremmede mikrober. Vi skiller mellom det ytre og det indre medfødte forsvaret.
Det ytre, medfødte forsvaret
En av de viktigste barrierene mikrobene først møter, er huden vår. Huden er ugjennomtrengelig for svært mye, og ved inntakt hud hindres mikrober fra å trenge inn i kroppen. Sår eller rifter i huden vil utgjøre hull i vårt ytre forsvar, og dermed er det enklere for mikrober å infisere (smitte) kroppen.
Normalfloraen hjelper også mot infeksjoner. Normalflora er mikroorganismer som finnes på hud og slimhinner til alle mennesker. Disse mikroorganismene gjør ingen skade, men de er tvert imot nyttige for oss. De kan riktignok forårsake infeksjon og betennelse dersom de kommer over i en del av kroppen hvor de ikke hører hjemme. For eksempel kan bakterier som normalt finnes i tarmen, forårsake urinveisinfeksjon dersom de kommer opp i urinblæra.
Slimhinnene utgjør også et godt forsvar, men slimhinnene er likevel lettere for mikrober å trenge gjennom. På slimhinnenes overflate finner vi blant annet antistoffer – som tilhører det ervervede immunsystemet - som binder seg til fremmede mikrober og bidrar til å tilintetgjøre dem.
I luftveiene har vi små flimmerhår (”cilier”) som gjør det mulig å bli kvitt mikrober som har festet seg i slimet i luftveiene. Det er dette som skjer når vi hoster. Dersom vi får i oss mikrober gjennom mat eller drikke, blir de aller fleste mikrobene drept av magesyren.
Kroppsvæsker som tårer, hudolje fra talgkjertler og spytt, inneholder antibakterielle enzymer som skader mikrobene og reduserer infeksjonsrisikoen.
Det indre, medfødte forsvaret
Den indre delen av det medfødte forsvaret vårt omfatter en rekke ulike celletyper og proteiner som utfører spesialiserte oppgaver for å beskytte kroppen. Noen celler er spesialister på virus og noen har som oppgave å ta seg av parasitter.
Nøytrofile granulocytter er den største undergruppen av hvite blodceller og spiller en avgjørende rolle i kroppens førstelinjeforsvar. De patruljerer hele tiden i blodet på utkikk etter inntrengere. Antallet nøytrofile granulocytter øker sterkt ved en infeksjon. Ofte kalles cellene for ”stormtropper” fordi de ankommer infeksjonsstedet svært raskt. En av hovedoppgavene til de nøytrofile granulocyttene er fagocytose. Det vil si at de ”spiser” opp inntrengere og på denne måten blir vi kvitt dem. I tillegg sender de nøytrofile granulocyttene ut noen molekyler som kalles cytokiner, signalstoffer. Disse bidrar til å tilkalle andre immunceller som også trengs på infeksjonsstedet.
Monocytter regnes også til de hvite blodcellene og inntar det infiserte stedet en stund etter de nøytrofile granulocyttenes ankomst. Monocyttene kan i vevet omdannes til makrofager – fagocyterende celler - og de kan faktisk ha en levetid på flere år. De er derfor særlig viktige ved kroniske infeksjoner. I likhet med de nøytrofile granulocyttene dreper de inntrengere ved hjelp av fagocytose. Andre immunceller tiltrekkes når de produserer og skiller ut signalstoffer, cytokiner.
NK-celler er en celletype som er særlig viktig i forbindelse med virusinfeksjoner. De dreper virusinfiserte celler ved at de danner et hull eller en slags pore i den syke cellens cellemembran. Gjennom poren sender NK-cellene inn stoffer som kalles granzymer. Disse fører til at den syke cellen ødelegger seg selv, en prosess som betegnes programmert celledød eller ”apoptose”. NK-celler kan også binde seg til antistoffer (inngår i det ervervede immunforsvaret) som er bundet til virusinfiserte celler. Dette hemmer virusformering. Tilkalling av hjelp fra andre celler skjer ved hjelp av cytokinproduksjon.
Mastceller har en viktig funksjon ved at de er med på å sette i gang immunreaksjoner. De er lokalisert blant annet i slimhinner, hud, omkring blodkar, nerver og kjertler, og virker her som såkalte ”vaktposter”. Mastcellene har stor betydning for bekjempelse av parasitter, og de spiller en sentral rolle ved allergi.
Eosinofile granulocytter er fagocytter (celler som utøver fagocytose) og spiser fremmede inntrengere. I tillegg sender de ut giftstoffer som ødelegger mikrober. Eosinofile granulocytter har stor betydning ved parasittinfeksjoner og IgE-formidlet allergi.
Basofile granulocytter oppfører seg veldig likt mastceller i vevet. Cellene er i tillegg viktige ved allergiske reaksjoner.
Endotel er celler som kler det indre laget av et blodkar. Disse cellene sender ut stoffer som tiltrekker blant annet nøytrofile granulocytter til infeksjonsstedet. Ved aktivering av endotelet fester immunceller seg lettere til blodkarsveggen. Cellene klarer dermed lettere å trenge gjennom endotelet og ut i vevet.
Trombocytter, blodplater, spiller blant annet en viktig rolle ved koagulering av blodet.
Komplementsystemet er en rekke av flere ulike proteiner som aktiveres ved infeksjon eller på grunn av en vevsskade. Proteinene gjør bruk av ulike metoder for å tilkalle flere immunceller eller ødelegge fremmede mikroorganismer. I likhet med enkelte immunceller danner proteinene også en pore i cellemembraner og sender granzymer gjennom. Som tidligere omtalt vil granzymene forårsake at cellen de kommer inn i, vil destruere seg selv (programmert celledød eller apoptose). Proteinene i komplementsystemet kan også legge seg på overflaten av mikrober, noe som gjør dem mer fristende for fagocytter som spiser opp det fremmede. I tillegg kan proteinene vandre med blodet og på denne måten tilkalle hjelp fra andre celler.
Antigenpresenterende celler er et viktig bindeledd mellom det medfødte og det ervervede forsvaret. Disse cellene transporterer fremmed vev, antigener, og bidrar til at disse kan oppdages av celler fra det ervervede forsvaret. Antigener er molekyler som kan fremkalle en immunologisk respons. Kroppen kan for eksempel reagere på fremmede mikroorganismer, fremmed vev eller fremmed blod. Hovedsakelig er antigenene proteiner eller polysakkarider. Disse kan for eksempel være deler av en bakteries cellevegg. Ikke alle antigener fremkaller en immunologisk respons.
