Informasjon

Det ervervede immunsystemet

Det ervervede immunforsvaret er noe vi utvikler og bygger opp fra fødselen av. Det aktiveres dersom det medfødte immunforsvaret ikke klarer å bekjempe en infeksjon.

Hopp til innhold

Kroppens immunforsvar består av to hoveddeler: Det medfødte eller uspesifikke forsvaret og det ervervede eller spesifikke forsvaret. Det ervervede forsvaret er noe vi utvikler og bygger opp fra fødselen av.

Det ervervede forsvaret

Dersom det medfødte forsvaret ikke klarer å bekjempe en infeksjon, aktiveres det ervervede forsvaret. Det ervervede forsvaret består av celler kalt lymfocytter. Lymfocytter finnes som to hovedtyper: B-lymfocytter og T-lymfocytter. Lymfocyttene har større nøyaktighet enn cellene i det medfødte forsvaret. Hver enkelt celle reagerer mot ett bestemt antigen – bakterier, virus, toksiner, eventuelt fremmedlegemer. Etter gjenkjenningen av antigenet vil den aktuelle lymfocytten øke enormt i antall (klonal ekspansjon). Dette medfører at en hel hær av celler kan ta seg av spesifikke inntrengere. På denne måten blir forsvaret mer effektivt.

Mens det medfødte forsvaret beskytter oss mot ”grupper av fremmede”, reagerer det ervervede forsvaret slik at én celle reagerer kun på én bestemt mikrobe. For at det ervervede forsvaret skal aktiveres, trenger det hjelp fra det medfødte forsvaret.

T-lymfocytter

T-lymfocytter er enten T-hjelperceller eller T-dreperceller. T-lymfocyttene dannes i beinmargen og modnes i brisselen, thymus. Når cellene er ferdig modnet, vandrer de rundt i kroppen med blodet eller lymfen. T-drepercellene kan drepe infiserte (smittede) celler i kroppen, for eksempel celler som er invadert av virus.

Aktivering av T-lymfocytter

Det ervervede forsvaret dras i gang ved hjelp av det medfødte forsvaret. Såkalte antigenpresenterende celler fagocyterer, tar inn i seg, de angripende mikroorganismene for å tilintetgjøre dem, men også for å presentere dem for og dermed aktivere T-lymfocyttene. T-celler sirkulerer i blod og i lymfe.

Etter at en T-celle har blitt aktivert, formerer cellen seg raskt (klonal ekspansjon) slik at alle disse identiske cellene kan gå til angrep mot de spesifikke inntrengerne og forhåpentligvis ta knekken på dem.

Hukommelsesceller dannes også når en T-celle aktiveres. Ved en førstegangsinfeksjon, hvor det ennå ikke er dannet hukommelsesceller, kan det ta omtrent en uke å danne nok lymfocytter for å bekjempe infeksjonen. Det vil si at man først etter en ukes tid begynner å friskne til, ettersom lymfocyttene ikke var ferdig dannet tidligere. Ved en ny infeksjon med den samme mikroben, vil det derimot være hukommelsesceller tilstede. Disse husker antigenet og trenger kun å gjenkjenne dette for at det skal skje en klonal ekspansjon. Ekspansjonen kan dermed skje meget raskt. I mange tilfeller rekker man ikke engang å kjenne symptomer på sykdom fordi lymfocyttene arbeider så raskt.

B-lymfocytter

B-lymfocytter dannes og modnes i beinmargen. De modne cellene vandrer i blodet og i lymfen, men i noe mindre grad enn T-lymfocyttene. B-lymfocyttene er ofte stasjonert i lymfeknuter, milt og rundt slimhinner.

Aktivering av B-lymfocytter

En moden B-celle fra beinmargen vandrer til lymfeknuter. Der kan de oppdage mikroorganismer (antigener) som blir fraktet med lymfen. Dette fører til en aktivering av B-lymfocytten som formerer seg (klonal ekspansjon) med danning av plasmaceller og hukommelsesceller. Plasmacellene kan vandre ulike steder, for eksempel til slimhinner. Der danner de antistoffer som svarer til antigenet det reagerte på. Antistoffene frigis fra plasmacellen slik at de kan finne inntrengerne og bidra til at de blir ødelagt.

Antistoffers virkning

Antistoffer har to viktige funksjoner. Den ene er at de bidrar til ”nøytralisering”. Det vil si at de kan binde seg til for eksempel virus og bakterier, og dermed hindre at disse blir tatt opp i cellene. Den andre funksjonen er at de ødelegger inntrengerne ved å aktivere det medfødte forsvaret.

En fellesbetegnelse på alle antistoffer i kroppen er immunglobuliner. Dette er store proteinmolekyler. Det finnes fem hovedtyper immunglobuliner hos mennesker, av disse er IgM og IgG de viktigste.

IgM spiller en sentral rolle første gang du har en infeksjon av en bestemt type. Det vil da tidlig i sykdomsforløpet bli en stor konsentrasjon av IgM i blodet. Etter noen dager vil B-cellene klare å produsere andre antistoffer, særlig IgG.

IgG er det viktigste immunglobulinet når du senere i livet infiseres på nytt av den samme mikroben. Etter tidligere gjennomgått infeksjon med denne mikroben, har kroppen din dannet hukommelses B-celler som gjenkjenner antigenet og dermed raskt produserer antistoffer. IgG er det dominerende immunglobulinet, og vi kan måle en kraftig økning av dette i blodet. IgG kan binde seg til blant annet bakterier og virus, og sørge for at de blir drept.

Serologiske tester

Mengden av ulike immunglobuliner kan måles ved blodprøver, såkalte serologiske tester. Ved hjelp av disse testene kan legen måle om du har antistoffer mot eksempelvis røde hunder eller vannkopper. Påvises høye IgG-verdier, betyr det at du er immun mot sykdommen. Ved å ta en prøve nummer to 1-2 uker etter den første blodprøven, kan legen finne ut om IgG-verdien er den samme eller om den har gått opp. Dersom konsentrasjonen har økt, er det et tegn på nylig gjennomgått infeksjon. Er IgG-mengden derimot uendret, er du immun fra en tidligere infeksjon. Helt i starten av en virusinfeksjon vil mengden IgM være økt. Dette er et pålitelig funn om at det nettopp har oppstått en infeksjon. Etter en tid vil vanligvis IgM antistoffene forsvinne.

Vil du vite mer?