Informasjon

Det ervervede immunsystemet

Dersom det medfødte immunforsvaret ikke klarer å bekjempe en infeksjon, aktiveres det ervervede forsvaret. Dette består av celler kalt lymfocytter.

T-lymfocytter

T-lymfocytter er enten T-hjelperceller eller T-dreperceller. T-lymfocyttene dannes i beinmargen og modnes i brisselen, thymus . Når cellene er ferdig modnet, vandrer de med blodet eller lymfen.

T-drepercellene kan drepe infiserte celler i kroppen. Dette skjer hovedsakelig ved hjelp av to mekanismer. Den ene er at et molekyl på drepercellene (Fas ligand) kan bindes til såkalte ”dødsreseptorer” (Fas) på de infiserte cellene og utløse apoptose (programmert celledød). Den andre mekanismen som drepercellene benytter, går ut på å lage porer i celleveggen til den infiserte cellen, og gjennom disse sende inn stoffer som fører til apoptose .

Aktivering av T-lymfocytter

Det ervervede forsvaret dras i gang ved hjelp av det medfødte forsvaret. Den antigenpresenterende cellen fra det medfødte forsvaret hører med blant celler som er viktige for aktivering av lymfocytter. Antigenpresenterende celler er lokalisert både i blod og i vev. Som navnet sier, har cellene til oppgave å presentere antigener for T-celler. Uten antigenpresenterende celler vil det være umulig for T-cellene å oppdage fremmede antigener. Dermed kan vi heller ikke få noen immunrespons fra T-cellene.

Når en antigenpresenterende celle møter noe kroppsfremmed, kan den ved hjelp av fagocytose (”spising”) eller andre metoder, ta inn i seg (internalisere) det kroppsfremmede i cellen. Det den tar inn, kan for eksempel være døde celler, rester fra drepte mikroorganismer eller intakte mikroorganismer. Etter at materialet er internalisert, presenteres noe av materialet på overflaten slik at T- celler skal kunne ”se” hva den antigenpresenterende cellen frakter med seg.

T-celler sirkulerer i blod og i lymfe. Når en antigenpresenterende celle har tatt opp et antigen som har trengt inn i vevet, vandrer den med lymfe eller blod til blant annet lymfeknuter og milt. Her ligger T-cellene klare til å gjenkjenne antigener som presenteres på de antigenpresenterende cellene. En T-celle trenger imidlertid to signaler for å bli fullstendig aktivert. Det første signalet er selve gjenkjenningen av antigenet. Det andre signalet er en bekreftelse fra den antigenpresenterende cellen om at det virkelig er noe kroppsfremmed som har blitt presentert, og at det er trygt med aktivering. På denne måten unngås at kroppen angriper seg selv dersom den antigenpresenterende cellen presenterer et antigen fra egen kropp.

Etter at en T-celle har blitt fullstendig aktivert, skjer det en klonal ekspansjon av denne cellen. Dette vil si at det dannes mange celler som er identiske med den cellen som ble aktivert av antigenet. På denne måten kan for eksempel svært mange celler spesifikke for akkurat én type inntrenger, angripe disse og forhåpentligvis ta knekken på dem. T-cellene klarer å finne fram til inntrengerne fordi de etter aktivering har fått reseptorer for spesielle signalmolekyler på overflaten. Signalmolekylene kommer fra infeksjonsstedet, og T-cellene vandrer mot økte konsentrasjoner av disse.

Hukommelsesceller dannes også når en T-celle aktiveres. Ved en førstegangsinfeksjon, hvor det ennå ikke er dannet hukommelsesceller, kan det ta omtrent en uke å danne nok lymfocytter for å bekjempe infeksjonen. Det vil si at man først etter en ukes tid begynner å friskne til, ettersom lymfocyttene ikke var ferdig dannet tidligere. Ved en ny infeksjon med den samme mikroben, vil det derimot være hukommelsesceller tilstede. Disse husker antigenet og trenger kun å gjenkjenne dette for at det skal skje en klonal ekspansjon. Ekspansjonen kan dermed skje meget raskt. I mange tilfeller rekker man ikke engang å kjenne symptomer på sykdom fordi lymfocyttene arbeider så raskt.

Forrige side Neste side