Informasjon

Det ervervede immunsystemet

Dersom det medfødte immunforsvaret ikke klarer å bekjempe en infeksjon, aktiveres det ervervede forsvaret. Dette består av celler kalt lymfocytter.

B-lymfocytter

B-lymfocytter dannes og modnes i beinmargen. De modne cellene vandrer i blodet og i lymfen, men i noe mindre grad enn T-lymfocyttene. B-lymfocyttene er ofte stasjonert i lymfeknuter, milt og rundt slimhinner. En B-celle er i motsetning til en T-celle, ikke avhengig av å få antigenet presentert på en antigenpresenterende celle for å kunne gjenkjenne det.

Aktivering av B-lymfocytter

En moden B-celle fra beinmargen vandrer til lymfeknuter og gjenkjenner løselige antigener som blir fraktet med lymfen. I lymfeknuten får B-cellen hjelp av en T-celle som gjenkjenner samme antigen. Denne gir ko-stimulering til B-cellene og er viktig for å unngå feilaktivering. Hadde B-cellen kun behøvd å gjenkjenne antigenet alene for å bli aktivert, er sjansen større for at eget vev kunne blitt angrepet. Årsaken til dette er at det alltid dannes noen ufullkomne B-celler, blant annet celler som reagerer mot egne antigener. Det er imidlertid liten sjanse for at både en B-celle og en T-celle skal reagere feilaktig mot eget vev. Etter aktivering av B-cellen skjer en klonal ekspansjon med danning av plasmaceller og hukommelsesceller. Plasmacellene kan vandre ulike steder, for eksempel til slimhinner. Der danner de antistoffer som svarer til antigenet det reagerte på. Antistoffene frigis fra plasmacellen slik at de kan finne inntrengerne og bidra til at de blir ødelagt.

Antistoffers virkning

Antistoffer har to viktige funksjoner. Den ene er at de bidrar til ”nøytralisering”. Det vil si at de kan binde seg til for eksempel virus og bakterier, og dermed hindre at disse blir tatt opp i cellene. Den andre funksjonen er at de ødelegger inntrengerne ved å aktivere det medfødte forsvaret. Dette skjer enten ved at den enden av antistoffet som ikke er bundet til antigenet tiltrekker seg fagocytter som spiser inntrengerne, eller ved at proteiner (komplementsystemet) fører til dannelsen av et hull i cellemembraner slik at de blir ødelagte.

Antistoffer = immunglobuliner

En fellesbetegnelse på alle antistoffer i kroppen er immunglobuliner. Dette er store proteinmolekyler. Det finnes fem hovedtyper immunglobuliner hos mennesker: IgM, IgD, IgG, IgA og IgE.

IgM spiller en sentral rolle i primærresponser, det vil si første gang man har en infeksjon av en bestemt type. Det vil da bli en stor konsentrasjon av IgM i blodet. Årsaken til den store økningen i IgM, er at IgM er det antistoffet alle B-celler er utstyrt med når de er ferdig modnet. Klonal ekspansjon av en B-celle ved infeksjon vil dermed føre til økt mengde IgM. IgM fører blant annet til aktivering av komplementsystemet. Etter en tid vil B-cellene klare å produsere andre antistoffer, og konsentrasjonen av disse kan da også måles.

IgG er det viktigste immunglobulinet ved sekundærresponser, altså ved en reinfeksjon. Etter at vi har hatt en infeksjon, har vi dannet hukommelses B-celler som gjenkjenner antigenet og dermed raskt produserer antistoffer. IgG er det dominerende immunglobulinet, og vi kan måle en kraftig økning av dette i blodet. IgG kan binde seg til blant annet bakterier og virus, aktivere komplementsystemet, tiltrekke seg fagocytter.

IgE har en viktig funksjon ved allergi. Ved en allergisk reaksjon, kan man måle økte verdier av IgE i blodet.

IgA finnes det mye av på slimhinner.

Funksjonen til IgD er lite kjent.

Serologiske tester

Immunglobulinverdier kan undersøkes ved blodprøver, såkalte serologiske tester. Ved mistanke om smitte, for eksempel en parvovirusinfeksjon i svangerskapet, er det viktig å klargjøre om den gravide er immun (har hatt infeksjonen tidligere) eller om hun har en akutt infeksjon på nåværende tidspunkt. Dersom det tas en blodprøve og det påvises store mengder IgG antistoffer mot parvovirus, tilsier dette at den gravide er immun. Ved at det tas en ny IgG-prøve 7-10 dager senere, får vi vite om IgG-mengden er på samme nivå eller om den har økt. Dersom konsentrasjonen har økt, er det et tegn på nylig gjennomgått infeksjon. Er IgG-mengden derimot uendret, er pasienten immun fra en tidligere infeksjon. Helt i starten av en parvovirusinfeksjon, vil mengden IgM være økt. Dette er et pålitelig funn om at det nettopp har oppstått en infeksjon. Etter en tid vil vanligvis IgM antistoffene forsvinne.

Forrige side Neste side