Informasjon

Det ervervede immunsystemet

Dersom det medfødte immunforsvaret ikke klarer å bekjempe en infeksjon, aktiveres det ervervede forsvaret. Dette består av celler kalt lymfocytter.

Kroppens immunforsvar består av to hoveddeler: Det medfødte eller uspesifikke forsvaret og det ervervede eller spesifikke forsvaret. Disse to forsvarssystemene samarbeider tett.

Det ervervede forsvaret

Dersom det medfødte forsvaret ikke klarer å bekjempe en infeksjon, aktiveres det ervervede forsvaret. Det ervervede forsvaret består av celler kalt lymfocytter. Lymfocytter finnes som to hovedtyper: B-lymfocytter og T-lymfocytter. Lymfocyttene har større nøyaktighet enn cellene i det medfødte forsvaret. Med dette menes at hver enkelt celle reagerer på ett bestemt antigen – bakterier, virus, toksiner, eventuelt fremmedlegemer. Etter gjenkjenningen av antigenet vil den enkelte lymfocytten øke enormt i antall (klonal ekspansjon). Dette medfører at en hel hær av celler kan ta seg av spesifikke inntrengere. På denne måten blir forsvaret mer effektivt.

Mens det medfødte forsvaret beskytter oss mot ”grupper av fremmede”, reagerer det ervervede forsvaret slik at én celle reagerer kun på én bestemt mikrobe. For at det ervervede forsvaret skal aktiveres, trenger det hjelp fra det medfødte forsvaret.

Vi skiller mellom B-celle-immunitet og T-celle-immunitet. B-celle-immuniteten, kalles også humoral immunitet, innebærer at kroppen utvikler antistoffer som sirkulerer i blodet og som kan angripe invaderende stoffer. T-celle-immunitet, kalles også cellemediert immunitet, oppstår ved at det dannes store mengder aktiverte T-lymfocytter som destruerer fremmede elementer i lymfeknutene.

T-lymfocytter

T-lymfocytter er enten T-hjelperceller eller T-dreperceller. T-lymfocyttene dannes i beinmargen og modnes i brisselen, thymus . Når cellene er ferdig modnet, vandrer de med blodet eller lymfen.

T-drepercellene kan drepe infiserte celler i kroppen. Dette skjer hovedsakelig ved hjelp av to mekanismer. Den ene er at et molekyl på drepercellene (Fas ligand) kan bindes til såkalte ”dødsreseptorer” (Fas) på de infiserte cellene og utløse apoptose (programmert celledød). Den andre mekanismen som drepercellene benytter, går ut på å lage porer i celleveggen til den infiserte cellen, og gjennom disse sende inn stoffer som fører til apoptose .

Aktivering av T-lymfocytter

Det ervervede forsvaret dras i gang ved hjelp av det medfødte forsvaret. Den antigenpresenterende cellen fra det medfødte forsvaret hører med blant celler som er viktige for aktivering av lymfocytter. Antigenpresenterende celler er lokalisert både i blod og i vev. Som navnet sier, har cellene til oppgave å presentere antigener for T-celler. Uten antigenpresenterende celler vil det være umulig for T-cellene å oppdage fremmede antigener. Dermed kan vi heller ikke få noen immunrespons fra T-cellene.

Når en antigenpresenterende celle møter noe kroppsfremmed, kan den ved hjelp av fagocytose (”spising”) eller andre metoder, ta inn i seg (internalisere) det kroppsfremmede i cellen. Det den tar inn, kan for eksempel være døde celler, rester fra drepte mikroorganismer eller intakte mikroorganismer. Etter at materialet er internalisert, presenteres noe av materialet på overflaten slik at T- celler skal kunne ”se” hva den antigenpresenterende cellen frakter med seg.

T-celler sirkulerer i blod og i lymfe. Når en antigenpresenterende celle har tatt opp et antigen som har trengt inn i vevet, vandrer den med lymfe eller blod til blant annet lymfeknuter og milt. Her ligger T-cellene klare til å gjenkjenne antigener som presenteres på de antigenpresenterende cellene. En T-celle trenger imidlertid to signaler for å bli fullstendig aktivert. Det første signalet er selve gjenkjenningen av antigenet. Det andre signalet er en bekreftelse fra den antigenpresenterende cellen om at det virkelig er noe kroppsfremmed som har blitt presentert, og at det er trygt med aktivering. På denne måten unngås at kroppen angriper seg selv dersom den antigenpresenterende cellen presenterer et antigen fra egen kropp.

Etter at en T-celle har blitt fullstendig aktivert, skjer det en klonal ekspansjon av denne cellen. Dette vil si at det dannes mange celler som er identiske med den cellen som ble aktivert av antigenet. På denne måten kan for eksempel svært mange celler spesifikke for akkurat én type inntrenger, angripe disse og forhåpentligvis ta knekken på dem. T-cellene klarer å finne fram til inntrengerne fordi de etter aktivering har fått reseptorer for spesielle signalmolekyler på overflaten. Signalmolekylene kommer fra infeksjonsstedet, og T-cellene vandrer mot økte konsentrasjoner av disse.

Hukommelsesceller dannes også når en T-celle aktiveres. Ved en førstegangsinfeksjon, hvor det ennå ikke er dannet hukommelsesceller, kan det ta omtrent en uke å danne nok lymfocytter for å bekjempe infeksjonen. Det vil si at man først etter en ukes tid begynner å friskne til, ettersom lymfocyttene ikke var ferdig dannet tidligere. Ved en ny infeksjon med den samme mikroben, vil det derimot være hukommelsesceller tilstede. Disse husker antigenet og trenger kun å gjenkjenne dette for at det skal skje en klonal ekspansjon. Ekspansjonen kan dermed skje meget raskt. I mange tilfeller rekker man ikke engang å kjenne symptomer på sykdom fordi lymfocyttene arbeider så raskt.

B-lymfocytter

B-lymfocytter dannes og modnes i beinmargen. De modne cellene vandrer i blodet og i lymfen, men i noe mindre grad enn T-lymfocyttene. B-lymfocyttene er ofte stasjonert i lymfeknuter, milt og rundt slimhinner. En B-celle er i motsetning til en T-celle, ikke avhengig av å få antigenet presentert på en antigenpresenterende celle for å kunne gjenkjenne det.

Aktivering av B-lymfocytter

En moden B-celle fra beinmargen vandrer til lymfeknuter og gjenkjenner løselige antigener som blir fraktet med lymfen. I lymfeknuten får B-cellen hjelp av en T-celle som gjenkjenner samme antigen. Denne gir ko-stimulering til B-cellene og er viktig for å unngå feilaktivering. Hadde B-cellen kun behøvd å gjenkjenne antigenet alene for å bli aktivert, er sjansen større for at eget vev kunne blitt angrepet. Årsaken til dette er at det alltid dannes noen ufullkomne B-celler, blant annet celler som reagerer mot egne antigener. Det er imidlertid liten sjanse for at både en B-celle og en T-celle skal reagere feilaktig mot eget vev. Etter aktivering av B-cellen skjer en klonal ekspansjon med danning av plasmaceller og hukommelsesceller. Plasmacellene kan vandre ulike steder, for eksempel til slimhinner. Der danner de antistoffer som svarer til antigenet det reagerte på. Antistoffene frigis fra plasmacellen slik at de kan finne inntrengerne og bidra til at de blir ødelagt.

Antistoffers virkning

Antistoffer har to viktige funksjoner. Den ene er at de bidrar til ”nøytralisering”. Det vil si at de kan binde seg til for eksempel virus og bakterier, og dermed hindre at disse blir tatt opp i cellene. Den andre funksjonen er at de ødelegger inntrengerne ved å aktivere det medfødte forsvaret. Dette skjer enten ved at den enden av antistoffet som ikke er bundet til antigenet tiltrekker seg fagocytter som spiser inntrengerne, eller ved at proteiner (komplementsystemet) fører til dannelsen av et hull i cellemembraner slik at de blir ødelagte.

Antistoffer = immunglobuliner

En fellesbetegnelse på alle antistoffer i kroppen er immunglobuliner. Dette er store proteinmolekyler. Det finnes fem hovedtyper immunglobuliner hos mennesker: IgM, IgD, IgG, IgA og IgE.

IgM spiller en sentral rolle i primærresponser, det vil si første gang man har en infeksjon av en bestemt type. Det vil da bli en stor konsentrasjon av IgM i blodet. Årsaken til den store økningen i IgM, er at IgM er det antistoffet alle B-celler er utstyrt med når de er ferdig modnet. Klonal ekspansjon av en B-celle ved infeksjon vil dermed føre til økt mengde IgM. IgM fører blant annet til aktivering av komplementsystemet. Etter en tid vil B-cellene klare å produsere andre antistoffer, og konsentrasjonen av disse kan da også måles.

IgG er det viktigste immunglobulinet ved sekundærresponser, altså ved en reinfeksjon. Etter at vi har hatt en infeksjon, har vi dannet hukommelses B-celler som gjenkjenner antigenet og dermed raskt produserer antistoffer. IgG er det dominerende immunglobulinet, og vi kan måle en kraftig økning av dette i blodet. IgG kan binde seg til blant annet bakterier og virus, aktivere komplementsystemet, tiltrekke seg fagocytter.

IgE har en viktig funksjon ved allergi. Ved en allergisk reaksjon, kan man måle økte verdier av IgE i blodet.

IgA finnes det mye av på slimhinner.

Funksjonen til IgD er lite kjent.

Serologiske tester

Immunglobulinverdier kan undersøkes ved blodprøver, såkalte serologiske tester. Ved mistanke om smitte, for eksempel en parvovirusinfeksjon i svangerskapet, er det viktig å klargjøre om den gravide er immun (har hatt infeksjonen tidligere) eller om hun har en akutt infeksjon på nåværende tidspunkt. Dersom det tas en blodprøve og det påvises store mengder IgG antistoffer mot parvovirus, tilsier dette at den gravide er immun. Ved at det tas en ny IgG-prøve 7-10 dager senere, får vi vite om IgG-mengden er på samme nivå eller om den har økt. Dersom konsentrasjonen har økt, er det et tegn på nylig gjennomgått infeksjon. Er IgG-mengden derimot uendret, er pasienten immun fra en tidligere infeksjon. Helt i starten av en parvovirusinfeksjon, vil mengden IgM være økt. Dette er et pålitelig funn om at det nettopp har oppstått en infeksjon. Etter en tid vil vanligvis IgM antistoffene forsvinne.

Vil du vite mer?