Luktesansen

Luktesansen gir oss informasjon om kjemiske molekyler i omgivelsene. Mennesker har evnen til å gjenkjenne tusenvis av forskjellige lukter. De fleste luktene består av flere ulike luktstoffer. Mennesker har likevel mulighet til å gjenkjenne disse og ”sette dem sammen” slik at vi bare oppfatter dem som én lukt.

Luktmolekyler

Sanseceller i nesa som registrerer luktmolekyler, ligger i et lite område blant overflateceller (epitelceller) i den øvre delen av nesehulen. Sansecellene er nerveceller og har en utløper (dendritt) som trenger seg ut mellom epitelcellene og opp til overflaten i slimhinnen inne i nesehulen. Fra dendritten sendes det ut hårliknende utløpere (cilier). Disse fører til at arealet som registrerer molekyler omkring oss, blir større. Mennesket har en overflate med ca. 10 cm² lukteepitel, mens f.eks. en hund har en overflate på ca. 170 cm² med lukteepitel. I tillegg har hundens lukteepitel betydelig tettere med cilier, noe som gjør at en hund har omtrent hundre ganger så mange luktereseptorer per kvadratcentimeter sammenlignet med et menneske.

Ciliene ligger omringet av et slimlag. For at molekylene skal nå fram til ”luktcellene” og binde seg til reseptorer, må de altså løses opp i slimlaget. Slimlaget fraktes underveis ned mot svelget slik at nye luktmolekyler skal ha mulighet til å nå fram til reseptorene. Lukten til et stoff er først og fremst bestemt av formen på molekylet og ikke den kjemiske strukturen. Slimet i denne delen av nesen erstattes med nytt slim cirka hvert tiende minutt.

Den kjemiske forbindelsen som dannes mellom luktemolekylet og slimlaget utløser et elektrisk signal i ciliene. Signalet som går videre inn til hjernen, er spesifikt i forhold til hvilken lukt det dreier seg om. Slik kan hjernen skille mellom ulike lukter.

Luktelappen

Når luktmolekyler er bundet til reseptorene til nervecellene, ledes det et elektrisk signal gjennom nervefibrene. Nervefibrene samles i en hjernenerve kalt nervus olfactorius, luktenerven. Denne nerven fører til luktelappen (bulbus olfactorius) som ligger like over nesehulen og på undersiden av frontallappen i hjernen. I luktelappen danner nervefibrene fra luktenerven en forbindelse til nye nervefibre. Disse sørger for videre spredning av den elektriske impulsen til temporallappen (tinninglappen) hvor de hovedsakelig ender i den primære luktebarken og amygdala. Amygdala er et viktig område blant annet i opplevelsen og uttrykkingen av emosjoner. Det at enkelte nervefibre som registrerer lukt, ender i amygdala, kan forklare at lukt kan være sterkt forbundet med følelser. Områder i hypothalamus mottar også nervefibre som gir informasjon om lukt. Disse delene av hypothalamus påvirker blant annet matinntaket, appetitten og fordøyelsen.