KvalitetssjekkKapillærene er de minste blodårene i kroppen. De har en meget tynn vegg. Det er i kapillærene utvekslingen av næringsstoffer, oksygen, karbondioksid og avfallsstoffer mellom blodet og vevet skjer. Veggen i kapillærene består kun av et enkelt lag celler (endotelceller). Mellom cellene i karveggen finnes det porer av ulike størrelser slik at væske og stoffer kan transporteres gjennom. I tillegg finnes det små porer som kalles aquaporiner på cellemembranen. Disse fører til at vann også kan fraktes direkte gjennom cellene og ikke bare mellom dem, slik tilfellet er for andre stoffer. I vev som kan ha stor metabolisme (forbrenning), som hjertet og skjelettmuskulatur, finnes det et mer utbredt kapillærnett enn i vev med mindre metabolisme, som for eksempel underhudsvev.
Utveksling av næringsstoffer, gasser og avfallsstoffer
To krefter er viktige for utvekslingen av stoffer mellom blodet og vevsvæsken omkring. Den ene kalles hydrostatisk trykk og den andre osmotisk trykk.
Når blodet ankommer kapillærene fra de minste arteriolene, har det fremdeles en trykkraft mot blodkarsveggene. Det meste av energien er imidlertid tapt på veien for å overvinne motstanden i arteriene og arteriolene. Trykkraften som er igjen i kapillærene, kalles det hydrostatiske trykket. Det fungerer ved at væske og enkelte små stoffer presses gjennom kapillærveggen og ut i vevet omkring. Porestørrelsen mellom endotelcellene i kapillærveggen er med på å bestemme hvilke stoffer som skal tillates å passere. Proteiner er som regel for store til å kunne komme gjennom, og den største proteinmengden finnes derfor inne i blodet.
Hadde det ikke vært en motkraft mot det hydrostatiske trykket, det osmotiske trykket, ville det blitt filtrert væske og små molekyler ut fra blodet gjennom hele kapillærenes lengde. Dermed ville avfallstoffene ikke kunne kommet tilbake fra vevet til blodet. Men fordi det osmotiske trykket også påvirker prosessen, skjer ikke dette. Osmose er vandring (diffusjon) av vann fra et sted med lav stoffkonsentrasjon til et sted med høyere stoffkonsentrasjon. Konsentrasjonen av stoffer vil dermed etter hvert bli lik på begge sider av membranen som skiller de to vevene. I forbindelse med stoffutvekslingen mellom kapillærene og vevsvæsken har foruten det osmotiske trykket også det kolloidosmotiske trykket en viktig funksjon. Det kolloidosmotiske trykket får større effekt på væsketransporten mellom kapillærene og vevsvæsken enn det osmotiske trykket. Årsaken til dette er at konsentrasjonsforskjellen for proteinene mellom blodet og vevet er større enn for andre stoffer i og med at proteinene holdes tilbake i blodbanen.
Det hydrostatiske trykket har større virkning enn det osmotiske trykket i begynnelsen av kapillærene. Dette fører til at det skjer en transport av vann og små stoffer (blant annet oksygen og næringsstoffer) fra blodbanen til vevet. Etter hvert som blodet strømmer gjennom kapillærene, vil det hydrostatiske trykket avta. Det osmotiske, og spesielt det kolloidosmotiske trykket, blir viktigere i siste del av kapillærene. Da mye væske har blitt filtrert over til vevet på grunn av det hydrostatiske trykket, er det en mye større proteinkonsentrasjon i blodbanen i siste del av kapillærene. Dermed vil vann og småmolekylære stoffer som karbondioksid og avfallsstoffer vandre fra vevet til blodbanen. Deretter kan blodet strømme gjennom venuler og vener til tarmen, leveren, hjertet og lungene, kvitte seg med avfallstoffer og på nytt bli fylt med oksygen og næringsstoffer.
Lymfesystemet
Lymfesystemet er et åresystem som består av lymfeårer, lymfeknuter og lymfoid vev (for eksempel milten). I lymfeårene fraktes lymfen som er en klar, gulaktig væske. Lymfen dannes ved at væske som har blitt filtrert over i vevet fra kapillærene, og ikke har returnert tilbake til blodet, tas opp av lymfekapillærene. Lymfesystemet har flere viktige oppgaver:
- Samle opp overflødig væske i vevet. Dersom lymfedrenasjen hindres, kan det oppstå væskeopphopning i vevet (ødemer).
- Samle opp ulike elementer som har blitt filtrert over i vevet fra kapillærene.
- Delta i kroppens forsvar mot bakterier, virus og andre mikroorganismer. Større lymfekar passerer gjennom lymfeknuter. I lymfeknutene ligger det hvite blodceller som lymfocytter og makrofager. Disse er klare til å bekjempe fremmede mikroorganismer som fraktes med lymfen. Ofte er det tilstrekkelig med en liten bit av en mikroorganisme for at immuncellene skal oppfatte dem som fremmede og sette i gang en reaksjon. De største lymfeknutene finner vi i lysken, armhulen, halsen og bukhulen. Ved infeksjon vil lymfeknutene kunne bli kraftig forstørret. Dette er oftest tilfelle for lymfeknuter nær infeksjonsområdet, altså lokale lymfeknuter, og skyldes en økt dannelse av hvite blodlegemer som skal bekjempe inntrengerne.
Til forskjell fra blodet som strømmer rundt i kroppens årer ved hjelp av hjertets kraft, sirkulerer lymfen som et resultat av sammentrekning av skjelettmuskulaturen rundt lymfekarene når vi beveger oss, samt sammentrekninger av den glatte muskulaturen i veggen i lymfekarene.
Lymfesirkulasjonen
I vevet finnes det små lymfekapillærer som tar opp overskuddet av væske som har blitt filtrert fra kapillærer som inneholder blod. Lymfekapillærenes vegg består i likhet med de ”vanlige” kapillærene, av et enkelt cellelag, endotelceller. Det er derimot større porer i lymfekapillærene enn i blodkapillærene. Disse porene gjør det mulig for de få proteinene som har blitt filtrert over i vevet, å trenge inn i lymfekapillærene. Hadde ikke lymfekapillærene hatt denne evnen, ville det etter hvert kunne blitt så mange proteiner i vevet at de osmotiske kreftene hadde blitt forstyrret. Ødem (væskeopphopning) i vevet kan da bli resultatet.
Lymfekapillærene forener seg etter hvert i større kar som likner vener. Disse samles til slutt i to hovedlymfekar som leder lymfen over i vener og som er lokalisert omtrent bak kragebeinet. Dermed havner lymfen til slutt over i blodet.
