KvalitetssjekkBlodet består av to hoveddeler:
- Blodceller
- Blodplasma
Blodcellene inndeles i røde og hvite blodceller samt blodplater. Blodplasma er den væsken blodcellene flyter i. Foruten blodcellene finnes det proteiner, næringsstoffer, salter og vitaminer i blodplasma.
Lymfesystemet er separat fra blodsystemet, men lymfeårene som inneholder lymfen, tømmer seg i blodet omtrent bak kragebeinet. Blodcellene dannes i beinmargen, blant annet i lårbeine:
Røde blodceller
Røde blodceller, eller erytrocytter, utgjør størsteparten av blodcellene. Deres hovedoppgave er å frakte oksygen fra lungene og ut til kroppen. Erytrocyttene frakter oksygen ved hjelp av molekylet hemoglobin som ligger inne i erytrocyttene. Fra cellene rundt om i kroppen frakter blodet avfallsgassen karbondioksid til lungene der den skilles ut av blodet og pustes ut gjennom luftveiene. I motsetning til oksygen hvor hele 98,5 prosent er bundet til hemoglobin, fraktes kun 23 prosent av karbondioksiden ved hjelp av hemoglobinmolekylet.
De røde blodcellene har ingen kjerne. Derfor kan de ikke dele seg og bli opphav til nye celler. Nydanning foregår derfor fra stamceller inne i beinmargen. Levetiden til de røde blodcellene er omtrent 120 dager.
Hvite blodceller
Hvite blodceller, leukocytter, er en del av immunforsvaret vårt. Cellene bruker blodbanen hovedsakelig som transport til steder med infeksjon eller skade. I motsetning til de røde blodcellene som overføres fra beinmargen til blodet så snart de er modne, forblir mesteparten av de hvite blodcellene i beinmargen. En annen forskjell fra de røde blodcellene er at leukocyttene har kjerne.
Ulike typer hvite blodceller
Vi skiller mellom fem hovedtyper hvite blodceller:
- Nøytrofile granulocytter
- Eosinofile granulocytter
- Basofile granulocytter
- Monocytter
- Lymfocytter
De fire første typene av hvite blodceller tilhører det medfødte immunforsvaret. Lymfocyttene er en del av det spesifikke forsvaret.
Nøytrofile granulocytter er de mest tallrike av de hvite blodcellene, og utgjør om lag 50-70 prosent av disse. Deres hovedoppgave er å delta i infeksjonsforsvaret der de både ”spiser” opp, fagocytterer, fremmede mikroorganismer; og de skiller ut giftige stoffer som ødelegger mikroorganismene. Nøytrofile granulocytter er særlig viktige ved bakterielle infeksjoner.
Eosinofile granulocytter utgjør omkring 2-4 prosent av de sirkulerende hvite blodcellene. I likhet med de nøytrofile granulocyttene er de eosinofile granulocyttene fagocytter (”eteceller”) og sender også ut giftige stoffer. Eosinofile granulocytter er av særlig stor betydning ved parasittinfeksjoner og ved allergi.
Basofile granulocytter er de hvite blodcellene det finnes færrest av i blodet (mindre enn 1 prosent). Disse cellene er viktige ved allergiske reaksjoner.
Monocytter utgjør omkring 2-8 prosent av de sirkulerende hvite blodcellene. Cellene er bare i blodet i ca 24 timer før de vandrer ut i vevene. Her kan monocyttene endres til mer spesialiserte celler, makrofager. Makrofagene kan leve i årevis og er derfor spesielt viktige ved kroniske infeksjoner. Makrofagene er effektive fagocytter.
Lymfocytter utgjør 20-30 prosent av de sirkulerende hvite blodcellene. Disse cellene består av to typer: B-lymfocytter og T-lymfocytter. B-lymfocytter produserer antistoffer (immunglobuliner) når de gjenkjenner et antigen (eks. et virus). Antistoffene bidrar til å ødelegge mikroorganismen. T-cellene angriper mikroorganismene selv og ødelegger dem.
Blodplater
Blodplater, trombocytter, er av stor betydning i forbindelse med stansing av blødninger. Når et blodkar skades, samles blodplatene i det skadde området slik at det dannes en "plateplugg" eller en propp som tetter igjen skadeområdet. Kjemiske stoffer fra plasma bidrar i dannelsen av pluggen. Platepluggen er begrenset til det skadde området.
Lymfesystemet
Lymfocyttene produseres i hovedsak i lymfevevet utenfor beinmargen, som i lymfeknutene på halsen, i armhulene, i lysken, i milten, thymus, tonsillene og i mindre ansamlinger av lymfevev spredt rundt om i kroppen.
Milten og lymfeknutene, sammen med lymfebaner og lymfekanaler som forbinder dem, kalles lymfesystemet. Når røde blodceller og blodplater blir gamle og fungerer dårligere, filtreres de ut av blodstrømmen og brytes ned i milten og leveren.
 |
 |
Blodplasma
Blodplasma er den delen av blodet som er igjen etter at man har fjernet blodcellene ved sentrifugering. Plasma er en strågul væske som består av ca. 90 prosent vann. I blodplasma fraktes organiske og uorganiske stoffer som er vannløselige, deriblant ulike næringsstoffer, avfallsstoffer, salter og hormoner. 7 prosent av plasma er plasmaproteiner som antistoffer, koagulasjonsfaktorer og albumin. Enkelte fettløselige stoffer fraktes også i plasma, da bundet til plasmaproteiner som albumin.
Fullblod betegner at man mener blod med alt sitt innhold slik blodet er inne i kroppen.
Blodserum er blodplasma uten fibrinogen og andre koagulerende (blodlevrende) stoffer. Eller uttrykt på en annen måte: fullblod minus røde og hvite blodceller og minus andre koagulerende stoffer.
De vanligste sykdommene
Mangel på røde blodlegemer, anemi, er en forholdsvis vanlig tilstand. Den fører til blekhet, slapphet, nedsatt utholdenhet og eventuelt tungpust.
Leukemi, eller blodkreft, finnes både i akutte og kroniske former og skyldes ukontrollert vekst av umodne, hvite blodlegemer. Veksten er ofte så sterk at den nedsetter produksjonen av røde blodceller og blodplater. Hovedsymptomene ved leukemier er infeksjonstendens, anemi og blødningstendens på grunn av lavt antall blodplater.
Hiv-infeksjon er et eksempel på sykdom i lymfocyttene. Ubehandlet vil hiv-infeksjon skade T-lymfocyttene, noe som svekker immunsystemet og gjør pasienten utsatt for infeksjoner.
Mangel på blodplater, trombocytopeni, minsker blodets evne til å levre seg når det oppstår blødninger. Typisk har pasienter med lavt antall blodplater lett for å få hudblødninger, blåflekker, og det tar lengre tid før eventuelle blødninger stanser.
