Informasjon

Blodoverføring

Ved en blodoverføring får du tilført fullblod eller en konsentrert del av blodet som du har særlig bruk for. Risikoen for at en blodoverføring fører til en alvorlig komplikasjon, er meget liten.

Hopp til innhold

Blodet består av to hoveddeler, blodceller og plasma - den væsken som blodcellene flyter rundt i. Blodcellene består av røde og hvite blodceller samt blodplater.

Hvorfor foretas blodoverføring?

Ved en blodoverføring (blodtransfusjon) får du tilført fullblod eller en konsentrert del av blodet som du eventuelt har særlig bruk for. Disse konsentrerte blodkomponentene er:

  • Røde blodlegemer eller blodceller gis når blodprosenten er for lav, f.eks. på grunn av sykdom, som følge av blødning under en operasjon eller blødning i forbindelse med en skade. Hovedoppgaven til de røde blodlegemene er å sikre at oksygen transporteres rundt til alle kroppens celler. Typiske tegn på lav blodprosent er tungpusthet, svimmelhet og nedsatt fysisk kapasitet.
  • Blodplater kan overføres når det blir for få av dem. Blodplatene er nødvendige for å stanse eller forhindre blødninger. Blodplater gis især til pasienter som får cellegiftbehandling, men også ved visse sykdommer der det er få blodplater, eller de er defekte.
  • Blodplasma, frisk frosset plasma, inneholder faktorer (proteiner) av betydning for blodets evne til å levre seg. Blodplasma anvendes hovedsakelig ved akutte, store blødninger, hvor det kan oppstå mangel på disse proteinene. Slik mangel medfører økte blødninger. Blødere behandles med blodlevringsprotein som utvinnes av plasma. Blodplasma brukes også ofte til pasienter med alvorlige brannskader.

Før blodoverføringen innledes, skal du såvidt mulig ha gitt ditt samtykke til behandlingen.

Hvor kommer blodet fra?

I Norge har vi en ordning med frivillige blodgivere som kommer til sykehuset med noen måneders mellomrom og gir blod. Blodgiverne undersøkes grundig før de får lov til å gi blod. Særlig er det viktig å utelukke at de kan ha sykdommer som kan overføres med blodet.

Etter at blod er tappet, oppbevares det kjølig i en blodbank inntil det er bruk for det. Maksimal lagringstid er ca. 5 uker. Noe av blodet brukes til å lage konsentrater av blodplater, blodplasma, hvite blodlegemer.

Eventuelle smittestoffer i givers blod er som regel festet til de hvite blodlegemene. En del av disse hvite blodlegemene kan filtreres vekk på blodbanken som en del av klargjøringen før blodoverføring, for å redusere smittefaren. Det lages såkalt leukocyttfattig blod (leukocytt = hvitt blodlegeme).

Klargjøring for blodoverføring

Forutsetningen for en vellykket blodoverføring er at blodgiverens blod er forlikelig med ditt blod, dvs. at det ikke finnes antistoffer i ditt eller blodgivers blod som kan utløse en uforlikelighetsreaksjon. Det er derfor nødvendig at det før blodoverføringen blir tatt to blodprøver av deg. Den ene prøven brukes til å bestemme blodtypen din. Den andre prøven brukes til å undersøke om giverens blod er forlikelig med ditt blod, dvs. man blander ditt og givers blod i et reagensglass for å se om det oppstår en uforlikelighetsreaksjon.

I forbindelse med oppstart av selve blodoverføringen er det også strenge sikkerhetsrutiner som følges av det personalet som gjennomfører blodoverføringen.

Er det noen risiko ved blodoverføring?

All medisinsk behandling innebærer noen grad av risiko. Før giverblodet brukes, er blodet testet på om det kan inneholde virus som f.eks. kan føre til AIDS (HIV) og leverbetennelsene hepatitt B og hepatitt C. Risikoen for å bli smittet med disse sykdommene er derfor meget liten ved blodoverføring i våre dager. Leukocyttfattig blod kan brukes for å redusere eventuell smittefare.

Samtidig skal du vite at blodoverføring kun gis når det er absolutt nødvendig, og når andre behandlingsmuligheter ikke er tilstrekkelige. Blodoverføring er ofte livbergende. Å unnlate å gjennomføre blodoverføring kan derfor få fatale følger.

Risikoen for at en blodoverføring fører til en alvorlig komplikasjon, er meget liten. På landsbasis forekommer 5-20 slike tilfeller årlig av i alt nærmere en halv million blodoverføringer.

Gir blodoverføringen bivirkninger?

På tross av alle sikkerhetsforanstaltninger kan det oppstå bivirkninger, og som nevnt, i ytterst sjeldne tilfeller alvorlige komplikasjoner etter en blodoverføring. Du skal derfor være oppmerksom på følgende under og umiddelbart etter blodoverføringen: Allment ubehag, frysninger, smerter, pustevansker, utslett, rask puls, kvalme, oppkast, diaré og rødfarget urin.

I opptil seks måneder etter en blodoverføring skal du være oppmerksom på symptomer som: Feber, blekhet, uforklarlig trøtthet, mørkfarget urin, gulsott, kvalme og manglende matlyst. Symptomene kan skyldes at det er overført smitte ved blodoverføringen, eller at blodlegemene fra giveren ødelegges på grunn av antistoff som er dannet etter blodoverføringen.

Ta kontakt med fastlegen din om du skulle få noen av disse symptomene. Legen vil da kunne foreta de nødvendige undersøkelsene og prøvene.

Vil du vite mer?