Informasjon

Bukspyttkjertelen

Hovedfunksjonene til bukspyttkjertelen er å produsere enzymer som tarmen trenger for å fordøye maten, og produksjon av insulin og glukagon - som er med på å regulere blodsukkeret.

Hopp til innhold

Bukspyttkjertelens funksjoner

Galleblære og bukspyttkjertel

Bukspyttkjertelen (pankreas) er en lang, tynn kjertel som ligger på tvers like bak og nedenfor magesekken. Den har to hovedfunksjoner:

  • Produsere enzymer som er nødvendige for at tarmen skal kunne fordøye (bryte ned) maten – det kalles kjertelens eksokrine funksjon. Eksokrin viser til at det skjer utenfor kjertelen.
  • Produksjon av hormoner som insulin og glukagon som er med på å regulere blodsukkeret – det kalles kjertelens endokrine funksjon. Endokrin betyr at det har med hormoner å gjøre.

Eksokrin funksjon

Den enzymproduserende delen av bukspyttkjertelen kalles den eksokrine delen. Denne delen av kjertelen samarbeider tett med leveren og galleblæren som begge skiller ut substanser som er viktige for fordøyelsen av maten. Enzymene har som oppgave å bryte ned næring ved å spalte bestemte kjemiske forbindelser slik at molekylene blir mindre og lettere kan tas opp gjennom tarmveggen og over i blodet.

De ulike enzymene skiller seg fra hverandre ved at de spalter forskjellige kjemiske forbindelser. Eksempler på enzymer som bukspyttkjertelen produserer er trypsinogen, fosfolipase, proelastase og amylase. Mange av enzymene skilles ut i inaktiv form og blir aktive først når de når duodenum, som er den øverste delen av tynntarmen. Dette er viktig for å hindre at aktive enzymer skal begynne å bryte ned celler og vev på sin vandring til tarmen.

Det kan oppstå både akutt og kronisk betennelse i bukspyttkjertelen (akutt og kronisk pankreatitt). Ofte er disse sykdommene forbundet med langvarig og høyt alkoholinntak. Slike betennelser kan bli livstruende. Kronisk pankreatitt fører til nedsatt produksjon av enzymer. Dermed blir ikke maten i tarmen brutt ned tilstrekkelig og mye av føden passerer gjennom tarmsystemet uten å bli tatt opp (absorbert) i blodet. Disse personene får ofte kronisk diaré, og de blir underernærte på grunn av manglende opptak av føde.

Endokrin funksjon

Hormoner er kjemiske forbindelser som skilles ut direkte i blodbanen. Sammen med nervesystemet samordner og kontrollerer hormonene funksjonen til kroppens ulike vev og organer, slik at de virker sammen på en hensiktsmessig, effektiv og korrekt måte.

Den hormonproduserende delen av bukspyttkjertelen kalles den endokrine delen. Disse områdene kan ses som ”øyer” av hormonproduserende celler som ligger midt i den enzymproduserende delen som kan betraktes som ”havet”. Hver øy kalles for en langerhansk øy. En slik øy produserer flere typer hormoner, her omtales insulin og glukagon.

Insulin

Insulin produseres i betaceller i de langerhanske øyene. Hormonet sørger for at glukose kan tas opp i kroppens celler ved aktivering av ulike glukosetransportproteiner som finnes på cellemembranen til celler rundt i kroppen. Cellene får på denne måten energi til å arbeide og opptaket av glukose hindrer også at blodsukkeret blir for høyt. Ved høyt blodsukker (hyperglykemi) øker utskillelsen av insulin. Det å ha høyt blodsukker over lang tid kan være veldig skadelig for kroppen. Det er imidlertid ikke alle celler som er avhengig av insulin for å ta opp glukose. Dette gjelder eksempelvis hjerneceller, som er svært avhengig av å få jevn og god tilførsel av glukose. Jo høyere blodsukker vi har, jo mer insulin produseres slik at konsentrasjonen av glukose ikke skal stige for mye.

Glukagon

Glukagon produseres i alfacellene i de langerhanske øyene. Hormonet har den motsatte effekten av insulin. Det virker på leveren slik at den frigir glukose. Glukagon skilles altså ut når vi har lavt blodsukker (hypoglykemi) og hemmes når vi har høyt blodsukker (hyperglykemi). Dersom en person med diabetes type 1 får veldig lavt blodsukker (hypoglykemi), fordi vedkommende f.eks har tatt for mye insulin, er glukagonhormonet viktig for å prøve å få blodsukkeret opp til et høyere nivå.

Diabetes

Hos enkelte barn og unge stanser produksjonen av insulin. De får høyt blodsukker, og de kan bli livstruende syke. Disse har diabetes type 1, og de må behandles med insulin gitt i sprøyteform, som injeksjoner.

En person som spiser svært mye karbohydratrik mat, vil etter en tid kunne ”slite ut” betacellene i bukspyttkjertelen. Sammen med insulin produseres nemlig proteinet amylin. Amylin kan hope seg opp (akkumuleres) og danne fibriller slik at betacellene kan inngå apoptose (programmert celledød). Dette kan være en grunn til at betacellene til personer med diabetes type 2 ikke klarer å produsere nok insulin, og blodsukkeret vil dermed ikke senkes tilstrekkelig. Den insulinen som produseres hos personer med diabetes type 2, har i tillegg dårligere effekt på cellene enn normalt. Vi sier at de har insulinresistens.

Overvektige personer produserer ofte insulin som virker dårlig. Vi sier at det foreligger insulinresistens. Overvektige personer kan imidlertid øke produksjonen av insulin for å kompensere for den dårlige effekten av insulinet. Dermed unngås at blodsukkeret blir for høyt. Over tid vil imidlertid denne overstimuleringen av bukspyttkjertelen kunne føre til en gradvis ødeleggelse de cellene som produserer insulin. Dette øker risikoen for at overvektige med tiden vil utvikle diabetes type 2.

Vil du vite mer?