KvalitetssjekkØret består av tre deler:
- Det ytre øret
- Mellomøret
- Det indre øret
Det ytre øret
Det ytre øret består av øremuslingen som stikker ut fra hodet, og en omtrent to centimeter lang øregang. I den indre delen av øregangen finner vi trommehinnen (membrana tympani) som markerer overgangen til mellomøret. Trommehinnen består av et ytre hudlag og har en slimhinne på innsiden. Når trommehinnen settes i svingninger av lydbølger, overføres bevegelsen til mellomøret og det indre øret. I nerveceller i det indre øret fører svingningene til elektriske impulser som sendes til hjernebarken slik at vi oppfatter lyd.
Mellomøret
Mellomøret ligger mellom trommehinnen og det indre øret og danner en forbindelse mellom disse. I mellomøret finner vi ørebeinskjeden som består av hammeren (malleus), ambolten (incus) og stigbøylen (stapes). Hammeren er festet til innsiden av trommehinnen, mens stigbøylen er festet til det ovale vindu (”åpningen” inn til det indre øret).
Fra mellomøret går det også en kanal, øretrompeten (tuba auditiva, tuba Eustachii), ned til indre del av nesen. Denne luftekanalen gjør det mulig for oss å ha samme lufttrykk på utsiden og innsiden av trommehinnen. I forbindelse med en forkjølelse kan øretrompeten midlertidig lukke seg. Når den igjen åpner seg, kan vi merke det som et "plopp" i øret.
Det indre øret
Det indre øret består av to deler: likevektsapparatet og sneglehuset (cochlea). Disse to delene kalles med en fellesbetegnelse for labyrinten.
Likevektsapparatet
Likevektsapparatet deltar i kontrollen av balansen. Det består av tre bueganger samt vestibulum (utriculus og sacculus).
Buegangene
Inne i buegangene finnes det enkelte forhøyninger (”cellemasser”) bestående av epitelceller. Forhøyningene likner små kupler. Mellom epitelcellene i cellemassen ligger det hårceller. Disse har som navnet tilsier hårliknende strukturer på overflaten. ”Hårene” eller stereociliene stikker inn i en geleliknende masse i buegangene. Gjennom buegangene strømmer det en væske som kalles endolymfe. Ved rotasjonsbevegelser av hodet vil væsken settes i bevegelse. Denne bevegelsen overføres til gelémassen som omgir hårcellene og deretter til stereociliene på hårcellene. Hårcellene fungerer som sanseceller. Når stereociliene feies i ulike retninger av væsken som beveges i buegangene, vil de føre til at det dannes en elektrisk impuls som sendes i en nervefiber til hjernebarken. På denne måten får vi en oppfattelse av kroppens bevegelse i rommet.
Buegangene registrerer ikke lineær bevegelse av hodet. De registrerer strengt talt heller ikke rotasjonsbevegelser. Det buegangene reagerer på er endringen i en rotasjonsbevegelse fordi det er dette som fører til bevegelse av hårcellenes stereocilier. Roterer man hodet, vil væsken i buegangene rotere i samme hastighet og samme retning som hodet helt til vi plutselig stanser bevegelsen av hodet. Væsken i buegangene vil imidlertid ikke kunne slutte å strømme momentant, noe som fører til bevegelse av stereociliene slik at det dannes et nervesignal.
Utriculus og sacculus
Utriculus og sacculus er lokalisert mellom sneglehuset og de tre buegangene i det indre øret. På samme måte som i buegangene, finnes det også her enkelte forhøyninger bestående av epitelceller, hårceller og en omliggende gelémasse. Inne i gelémassen ligger det noen krystaller av kalsiumsalter (otolitter). Når væske strømmer gjennom utriculus og sacculus, vil gelémassen og dermed sansehårene bevege seg. I og med at gelémassen består av kalsiumsalter, vil den påvirkes sterkere av tyngdekraften slik at stereociliene beveges mer enn de ville gjort uten disse saltene.
Utriculus reagerer hovedsakelig på sidebøyning av hodet mens sacculus reagerer på fremoverbøyning og bakoverbøyning av hodet. Det er her først og fremst stillingen til hodet og ikke selve bevegelsen som registreres. I motsetning til buegangene har både utriculus og sacculus evnen til å reagere på lineær bevegelse av hodet.
Det er ikke bare likevektsapparatet som bidrar i kontroll av balansen. Også synsinformasjon og signaler fra muskler, ledd og fotsålen spiller en stor rolle.
Sneglehuset (cochlea)
Sneglehuset starter på innsiden av det ovale vindu og snor seg som skallet til en snegle. Nervefibre inne i sneglehuset samler seg i hørselsnerven som bringer hørselssignaler til hjernen.
Hørselssignaler oppstår ved at lyd setter trommehinnen i bevegelser. Disse bevegelsene overføres via ørebenskjeden (hammeren, ambolten og stigbøylen i mellomøret) til væsken i sneglehuset. Avhengig av frekvensen til lydbølgene, er det ulike nervefibre som registrerer lydimpulsen. De ulike nervefibrene transporterer altså ulike hørselsinntrykk som hjernen så kobler sammen til det lydbildet vi hører.
Øresykdommer
Sykdommer i øret er som regel infeksjoner i ytreøret og mellomøret. Smerter og nedsatt hørsel er typiske symptomer. Skader på trommehinnen, ørebeinskjeden eller det indre øret gir hørselssvekkelse. Skader på balanseorganet gir svimmelhet.
Vil du vite mer?
Animasjoner
