Sentralnervesystemet

Nervesystemet inneholder milliarder av nerveceller som gjennom et finurlig samspill styrer tanker, følelser, atferd, bevegelser og liknende. I tillegg mottar og behandler nervesystemet ulike typer sansestimuli. Dette kan være synsinntrykk, lyd, smak, lukt, berøring eller annet.

Sentralnervesystemet består av hjernen og ryggmargen. Hjernen deles videre inn i storhjernen (cerebrum), lillehjernen (cerebellum), mellomhjernen (diencephalon) og hjernestammen.

Storhjernen (Cerebrum)

Hjernens hoveddel kalles for storhjernen eller cerebrum. Hos mennesket utgjør storhjernen en større del av kroppsvekten enn den gjør hos andre pattedyr. I tillegg har hjernens ytre lag (hjernebarken) en mye større overflate hos mennesker. Dette medfører at mennesker på en helt annen måte kan tenke, forstå, snakke, føle, lære og skape enn andre arter.

Storhjernen er atskilt i to hjernehalvdeler (hemisfærer) ved hjelp av en dyp fure (fissura longitudinalis cerebralis). De to hjernehalvdelene kommuniserer med hverandre hovedsakelig gjennom hjernebjelken (corpus callosum). Denne består av over to hundre millioner nervefibre som forbinder de ulike hjernehalvdelene med hverandre. Dette muliggjør et tett og effektivt samarbeid. De to ulike hjernehalvdelene har noe ulike funksjoner. Det hevdes at høyre hjernehalvdel i større grad styrer våre kreative evner, mens praktiske funksjoner, som for eksempel det å snakke, styres av venstre hjernehalvdel.

Hjernevevet består av både en grå og en hvit substans. Den grå substansen (hjernebarken) omgir den hvite substansen. Hjernebarkens mange folder gjør at hjernens overflateareal blir kraftig forstørret. Det er i hjernebarken nervecellenes cellekropper er lokalisert. Dette medfører at det er her all sanseinformasjon fra kroppen ender og blir behandlet. Dessuten er det nervecellene i hjernebarken som gir kommando til andre nerveceller slik at vi har mulighet til å utføre viljestyrte bevegelser. Også intellektuelle funksjoner som blant annet tanker og språk har sitt utspring i hjernebarken. Den hvite substansen i hjernen består derimot av en rekke nervefibre som danner forbindelser med hverandre. Disse er omringet av en fettmembran (myelin) som gir dem en hvit farge (derav navnet ”hvit substans”).

Hver hjernehalvdel er inndelt i fire lapper. Hver lapp, eller lobus som de også kalles, opptrer i par med et speilbilde av seg selv i motsatt hjernehalvdel.

• Frontallappen ("pannelappen") har ansvar for korttidshukommelsen, og sørger for at flere idéer kan vurderes opp mot hverandre samtidig. Deler av frontallappen er viktig for å styre frivillige bevegelser, mens en annen del er viktig for at tanker skal gjøres om til ord og tale.
• Parietallappen ("isselappen") er viktig i bearbeidelsen av sanseinntrykk og i forbindelse med lesing og matematiske oppgaver.
• Temporallappen ("tinninglappen") sørger for bearbeiding av hørselsinntrykk og musikk. Området under temporallappen er viktig for hukommelsen.
• Occipitallappen ("bakhodelappen") inneholder et synssenter som sørger for at synsinntrykk blir vurdert opp mot minner som er lagret i hjernen. Synsinntrykkene blir på den måten bearbeidet og vurdert.

Lillehjernen (cerebellum)

Lillehjernen ligger i bakre skallegrop og er ved hjelp av tre forbindelser av hvit substans (”lillehjernesilkene”) festet til hjernestammen. I lillehjernen foregår det en omfattende behandling av informasjon. Den mottar blant annet nervefibre fra muskler, ledd, labyrinten, øynene og storhjernen. Denne informasjonen gjør det blant annet mulig for lillehjernen å sammenlikne kommandoer og planlagte bevegelser fra storhjernen, med faktisk utførte bevegelser.

Ved å sende nervefibre tilbake til storhjernen, kan lillehjernen sende korrigerende signaler til hjernebarken slik at bevegelser som utføres, stemmer best mulig overens med kommandoene som sendes fra hjernebarken. Lillehjernen er også viktig i forbindelse med læring av bevegelser og balansefunksjonen.

Hjernestammen

Hjernestammen er festet til storhjernens underside og danner en forbindelse mellom storhjernen og ryggmargen. Den består av mesencephalon (midthjernen), pons og medulla oblongata. I enkelte tilfeller regnes diencephalon også med til hjernestammen. De fleste hjernenervene trenger ut fra ulike deler av hjernestammen. Inne i hjernestammen ligger det en rekke ”kjerner”. I disse kjernene er det plassert nervecellekropper. Nervecellekroppene i kjernene kan tilhøre hjernenervefibrene, men det finnes også mange andre kjerner med nervecellekropper som tilhører andre nerver. For øvrig passerer det mange nervefibre fra hjernebarken direkte til ryggmargen gjennom hjernestammen.

En viktig bane av nervefibre er pyramidebanen. Denne inneholder nervefibre fra hjernebarken som strekker seg uavbrutt av andre nevroner ned til ryggmargen. Her danner nervefibrene forbindelse til spinalnervene som ender i muskulaturen vår. Det er pyramidebanen som gjør det mulig for oss å utføre viljestyrte bevegelser. Nervefibrene krysser i medulla oblongata slik at nervefibre fra høyre hjernehalvdel styrer muskulaturen i venstre del av kroppen og nervefibre fra venstre hjernehalvdel styrer muskulaturen i høyre del av kroppen. Hjernestammen er også viktig i forbindelse med søvn, styringen av hjertet, blodtrykket og pusten (respirasjonen). Skader på hjernestammen fører til at signalene som mottas eller sendes ut av hjernen, blir forstyrret eller hindret, avhengig av skadens omfang.

Ryggmargen (medulla spinalis)

Ryggmargen er en lang, lillefingertykk streng av nervevev som strekker seg fra syvende halsvirvel til andre lendevirvel. Den virker som et bindeledd mellom hjernen og de perifere nervene. Ryggmargen ligger plassert inne i virvelsøylen. Virvelsøylen har i likhet med de omkringliggende hjernehinnene og cerebrospinalvæsken en beskyttende funksjon på ryggmargen. Skjærer man et tverrsnitt av ryggmargen, vil man se et område med grå substans som er omringet av hvit substans. Den grå substansen har form omtrent som en sommerfugl og er en samling av cellekropper og dendritter. Den hvite substansen består derimot av nervefibrer (aksoner) omringet av en hvit lipidmembran (myelinskjede).

De bakre delene av ”sommerfuglens vinger” kalles dorsalhorn (bakhornet), og de fremre delene kalles ventralhorn (det fremre hornet). Mellom disse finnes det et sidehorn. Ulike typer nerver ”ender” (sensoriske) eller ”starter” (somatisk motoriske og autonome) i ulike områder av den grå substansen. Mens sensoriske nervefibre har nervecellekropper utenfor ryggmargen i et ganglion og ender med en nervefiber i bakhornet, har somatisk motoriske nervefibre og autonome nervefibre cellekropper i henholdsvis det fremre hornet og sidehornet. Spinalnervene strekker seg parvis ut fra ryggmargens høyre og venstre side. Nervene dannes ved at nervefibre fra bakhornet (bakre nerverot) forener seg med nervefibre fra det fremre hornet (fremre nerverot). Den bakre roten inneholder kun sensoriske nervefibre, mens den fremre roten inneholder både somatisk motoriske og autonome nervefibre. Den bakre og den fremre roten forener seg til en spinalnerve. Dette medfører at spinalnerven fra starten av består av alle nervefibertyper. Like etterpå deler imidlertid spinalnerven seg og de ulike nervefibrene blir atskilt. Vi har 31 par spinalnerver.