Nyhetsartikkel

Behandlingsmotivasjon- barn og unge med kronisk sykdom

Mange unge med kronisk sykdom håndterer sykdom og behandling svært godt, men det er ikke uvanlig at håndteringen av slik sykdom er dårligere i tenårene enn i barneårene. Derfor er støtte og hjelp, til og med mas, fra foreldrene fortsatt viktig.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hopp til innhold

Unge med foreldre som er støttende, gode problemløsere og mindre kritiske, har færre problemer med å etterleve behandling i denne perioden enn andre.

Uansett hvor god behandling som finnes, er utfallet avhengig av hvor godt man etterlever behandlingen. Mange kroniske sykdommer som rammer barn - som astma, type 1-diabetes, cystisk fibrose og kronisk nyresykdom - krever komplekse behandlingsregimer med medisiner som skal tas daglig, og det stilles krav til kosthold og trening, eller restriksjoner av disse. Noen barn må også gjennom smertefulle eller krevende medisinske prosedyrer. Behandlingsregimet kan føre til store forstyrrelser i hverdagen, med jevnlige timer til lege og på sykehus, og hyppige innleggelser på sykehus som gir fravær fra skolen. I hverdagen er det familien som er ansvarlig for å følge opp behandlingen, og for å håndtere stresset og kravene som følger med.

Les også: Diabetes i kropp og sinn

Må tro at behandling er gunstig

Mange unge med kroniske sykdommer håndterer sykdom og behandling svært godt, men dårligere håndtering av egen sykdom kan også ses som en del av normal utvikling i ungdomstiden. Å etterfølge et behandlingsregime krever riktig kognitiv kapasitet og personlig organisering. I tillegg trenger man en personlig tro på at behandling er nødvendig og gunstig. Studier har vist at både ungdom med type 1-diabetes og ungdom med nyresykdom etterlever behandling dårligere enn barn med samme sykdom.

Ungdom kan blant annet ha problemer med å følge et behandlingsregime på grunn av dårlig utviklet evne til abstrakt tenkning, noe som kan føre til relativt dårlig evne til å planlegge og være forberedt på ulike situasjoner, og til å se for seg eventuelle fremtidige konsekvenser. I tillegg kan ungdom ofte se på seg selv som "usårbare". Samlet kan dette gi dårlig motivasjon til å forebygge langtidsskader.