Intervju

- Blod kan ikke lages, det må gis

Etter terrorangrepet 22. juli, fortalte en nyhetsoppleser på TV at sykehusene på Østlandet manglet blodtype 0 i blodbanken. Folk ble oppfordret til å melde seg. - Det var det som sparket meg i gang, dette var en dugnad jeg ønsket å være med på, sier Inger Margrethe Moa fra Trondheim.

Inger Margrethe Moa fra Trondheim er blodgiver.


Fra høsten 22. juli 2011 har Inger Margrethe Moa vært fast blodgiver ved St.Olavs hospital i Trondheim – fire ganger i året. Fire desiliter hver gang. Et stikk i armen, føttene høyt hevet. Først et par rutinemessige blodprøver, før posen kobles til. Det hele er over på 10 minutter.

- Det er ikke ubehagelig. Hvis nåla sitter som den skal, kjenner jeg egentlig ingen ting, sier hun.

- 22. juli ble en slags oppvåkning, jeg skjønte at dette var en enkel måte å bidra på, sier Moa. Men hun har hatt det i bakhodet lenge, hun har selv mottatt blod en gang.
- Det koster meg så lite å gjøre dette, og så vet jeg at det kan redde liv, sier hun.

Les også: Dette er blodoverføring

Må besvare spørsmål

Hver gang Moa gir blod, må hun ta noen rutinemessige blodprøver og svare på spørsmål. Det handler blant annet om medisiner, sykdom, tannbehandling og reiser hun har vært på.
- Kan det være årsaker til at jeg ikke kan gi blod denne gangen? Kanskje har jeg tatt medisiner som gjør at jeg må vente noen uker. Etter hvert har jeg fått så mye erfaring med spørsmålene at jeg ringer sykehuset selv og spør, om jeg mistenker at jeg må utsette blodgivingen en stund, sier hun.

Når Moa ankommer sykehuset for å gi blod, blir hun bedt om å drikke mye. Sykehuset har ulike drikker å velge mellom. Det er også greit å spise litt før man starter, å komme med lavt blodsukker er ikke så lurt.

- Når jeg er ferdig, må jeg vente 15 minutt før jeg kan dra. Jeg tar meg som regel god tid, reiser meg forsiktig så jeg ikke bli svimmel. Jeg blir litt kjappere slapp akkurat den dagen jeg gir blod – særlig om jeg anstrenger meg. Derfor dropper jeg trening den dagen. Men dagen etter er alt som normalt igjen, forteller Moa.

Hun forteller at hun etter samråd med sykehuset tar jerntabletter i noen dager etter blodgivingen.

- Når du gir blod, blir det gjort en liten helsesjekk av deg fire ganger i året. Dette synes jeg er veldig greit, det blir også en måte å ta vare på seg selv på.

Les om ulike blodtyper her

En stor dugnad

Moa jobber i kommunen. Gir man blod, gir dette rett på fri til å dra på sykehuset - med lønn. Hun forsøker å tilpasse blodgivingen arbeidsdagen – en dag passer det best å komme fra morgenen av – en annen gang best på ettermiddagen. St.Olavs hospital har også åpent en kveld i uka der det er mulig å gi blod.

Moa jobber på Ranheim i Trondheim, og gir blod på sykehuset på Øya. Det er ei lita mil mellom bydelene. Når Moa setter seg på sykkelen og tråkker gjennom byen i retning Ranheim etter endt blodgiving, tenker hun at hun har vært med på noe som er veldig viktig.

- Blod kan ikke lages, det må gis. Og man vet aldri når en selv eller noen man er glad i trenger blod. Jeg ønsker å avmystifisere det å gi blod, det er som en dugnad. Jeg har også flere ganger tenkt at det er synd og stigmatiserende at man utelukker homofile fra å gi blod. Jeg vet flere homofile som ønsker det. Det undrer meg at man utelukker en så stor gruppe, blodgivere må jo gjennomgå mange omfattende tester, avslutter Moa.