Informasjon

Et lite juleeventyr

Nissefar blir syk, og julen er truet. Doktor Iversen forsøker fortvilet å finne diagnosen i tide.

Hopp til innhold

Nesten ingen har vært syke i dag. Han har for en gangs skyld tid til å tenke på litt andre ting enn jobben. Han tenker på julen. På pepperkaker og julemat. På gavene han har kjøpt, og på at hele familien skal bo hos dem i nesten en uke. I år skal alle sammen kjøre med hest og slede ut i skogen for å hogge juletre. Han blir blank i øynene bare av å tenke på det. Telefonen river ham ut av tankene. Han lar den ringe litt før han svarer.
To minutter senere er han på vei ut fra kontoret.
- Går du hjem nå, smiler Elsa fra skranken?
- Kan jeg det, svarer doktor Iversen spørrende?
- Nissefar ringte, sier Elsa alvorlig. Han sa han ikke orket å komme hit.
- Sa Nissefar det? I løpet av de 25 årene jeg har jobbet her, har han aldri ringt etter lege. Da må det være alvorlig.
- Det er nok best du drar hjem til ham. Du har uansett ikke flere pasienter her som venter. Selv nisser blir syke, påpeker Elsa i samme åndedrag. Det går nok bra, men han vil nok uansett sette pris på et besøk.

Et kort besøk

Det vesle huset ligger midt inne i skogen. Det tar nesten tyve minutter å kjøre dit, og det er ingen andre som bor på den strekningen. Iversen tenker også at det må bli et kort besøk hjemme hos nissen. Skogsveien fører ham stadig lenger vekk fra jernbanestasjonen. Om litt over en time skal han hente sin eldste sønn med familie der. Iversen synes at det er litt rart at nissene vil bo så langt unna folk. Så husker han at nissefar en gang hadde sagt at det var for å passe på dyrene i skogen.
Han svinger inn på den vesle plassen, og går fort bort til det rødmalte huset. Nissemor åpner døren på gløtt, stikker nesen så vidt ut og myser opp på ham.
- Er det deg doktor, kom inn, sier Nissemor. Hun svinger døren opp og vinker ham over dørstokken. Hun er blek og virker bekymret, men samtidig ser hun piggere ut enn da Iversen hadde henne på legekontoret i sommer. Hun står midt på gulvet og vrir usikkert på hånduken hun holder i hendene.
- Så. Hvordan har du det? Spør Iversen.
Etter at jeg kuttet i laktosen føler jeg meg mye bedre. Men jeg håper at jeg får tilbake litt toleranse for melkeprodukter, slik du sa. Nissefar er ikke veldig begeistret for grøt kokt på soyamelk. Hun stirrer på ett eller annet på veggen bak ham.
- Han ligger oppe. Det har vært slik i flere måneder. Jeg synes det bare blir verre, og nå vet jeg snart ikke hva vi skal gjøre. Vi kan ikke stelle i stand jul og julegaver til bygda når han er slik. Jeg har gjort så mye jeg kan, men jeg kan ikke klare hele jula alene, snufser Nissemor. Hun snur seg fort, slik at han ikke skal se at hun gråter. Iversen vet ikke helt hva han skal si, men føler han må unnskylde seg litt på forhånd.

- Det blir nok et kort besøk fra meg her i dag, men det er så uvanlig at jeg hører fra Nissefar at jeg måtte se innom, bare forsikre meg om at han ikke har behov for akutt hjelp.
Han henger fra seg jakken på knaggen og går opp den knirkende, bratte trappen. Han kan sikkert trøste henne når han vet hva som feiler Nissefar.
- Her inne, hvisker en hes stemme. Iversen følger stemmen og skyver opp en tung, blåmalt dør.
Rommet er ikke særlig stort. Det står en seng der inne, og en kommode. Tre katter sitter på kommoden. To av dem ser ned på skikkelsen i sengen. De snur seg ikke engang for å se hvem som kommer.
Nissefar er enda blekere enn nissemor. Øynene virker blasse og slitne. Huden virker tørr og han er forkjølet. Hendene er hovne og neglene er sprukne. Lukk døren, sier han. Jeg fryser.
Iversen rynker brynene. - Du virker ikke å være i slag, jeg har aldri sett en pasient med lue og skjerf i sengen før, sier han.
- Det er noe galt. Jeg håpet du kan fortelle meg hva, svarer Nissefar dystert.
- I høst har jeg ikke orket dra på fisketur en gang, det ville jeg aldri trodd sier Nissefar.
- Hmm. Sier Iversen. Han rynker brynene. Doktoren vet at fiskebesettelsen til Nissefar nesten gjør stua i skogen selvhjulpen - fiskemåltid med røye eller ørret står vel sammen med grøten for en veldig betydelig del av kosten til de to ute i skogen. Nissefar ynker seg når Iversen legger stetoskopet sitt til brystet hans. Han hører noen ekstra hjerteslag, men ingen arrytmi, altså ingenting galt. Selv lungene hørtes klare og fine ut. Iversen hadde forventet å kjenne at nissen var brennhet av infeksjon, men i steden for å kjenne varm og klam hud, virket huden tørr og ganske kald. Dette er ingen infeksjon, tenkte Iversen.
- Hvor lenge har du følt deg dårlig, spør Iversen.
- Jeg vet ikke egentlig når det startet, det har i alle fall vært ille siden i høst, svarer nissen. Forstoppet er jeg blitt også. Jeg trodde en stund at forstoppelsen skyldtes soyamelken, men kona og jeg forsøkte å skifte til hvetemelk en stund, uten at det hjalp.
- Kanskje det er stress. Det må jo være litt av en påkjenning for deg å lage til jul for bygda hvert år, sier Iversen trøstende.
- Stress brummer Nissefar. - Jeg lager jo jul hvert år. Det er jobben min. Tror du jeg plutselig, etter 50 år som nisse, blir stresset av det?
Iversen smiler forsiktig. - Det kan hende alle. Det er ikke noe å skamme seg over.
Nissefar blir taus. Iversen prøver å komme på noe annet å si. På nattbordet står et fint utskjært trau og en blå pakke salt. - For et flott fat, sier Iversen.
Nissefars ansikt blir litt mildere. - Jeg har arvet det etter morfar. Nissemor bruker å gi meg et fotbad hver kveld, føttene har vært litt hovne den siste tiden. Jeg er ikke sikker på om det hjelper så mye, men behagelig er det i alle fall. Økningen i saltbudsjettet kan jeg vel stå for, sier han.
- Jeg vil at du skal komme innom legekontoret i morgen, sier Iversen. Jeg liker ikke helt de hovne bena dine, jeg må få tatt noen prøver slik at jeg vet at det står bra til med hjertet ditt. Da tester vi samtidig at du ikke har en infeksjon som river i kroppen.
- Det er ikke bena som er hovedproblemet. Det verste er at jeg føler meg så utrolig slapp. Dessuten har jeg så vondt i magen. Jeg følte meg helt fin inntil i sommer. Siden har det bare blitt verre. Jeg tror ikke det blir jul i år, sier Nissefar. En tåre triller fort nedover kinnet. Han bryr seg ikke om å skjule den.

Kanskje svaret finnes i bøkene?

Den kvelden får ikke Iversen sove. Han har tenkt og grublet på om det kan være noe annet enn nerver som forårsaker Nissefars plager, men han har ikke inntrykk av at dette stammet fra hverken hjerte eller infeksjon. Av og til lurer han på om han er i ferd med å bli senil. Han er sikker på at han må ha glemt mye av det han lærte i studietiden.
Iversen står opp og tar på seg morgenkåpen. Han famler seg frem i mørket, vil ikke vekke gjestene. Han sniker seg ut fra soverommet, og lister seg ned til hjemmekontoret. Kanskje han kan finne noe i en av bøkene sine?
Han slår på lyset og myser oppgitt mot de fulle bokhyllene. Han har mange bøker, for han liker tanken på å holde seg oppdatert. Men det er mange sider å bla gjennom. Enkelte av bøkene har flere tusen sider alene.
Han setter seg tungt på kontorstolen. Han glemmer ikke blikket til Nissefar i det han forlot ham. Han virket så hjelpeløs og trist. Og dette var første gang i hele sitt liv at Nissefar hadde spurt en doktor om noe. Det hadde Nissemor sagt.
Iversen prøver å bla i noen av bøkene. Men han er ikke helt sikker på hvilket emne som er riktig.
Fire timer senere er klokken så mange at han må gjøre seg klar for å dra på jobben. Han har ikke funnet ut noe mer.

Neste morgen står Nissefar på legesenteret. Blodprøvene som lar seg teste på legekontoret var alle fine, Iversen hadde også fått Else til å ta et EKG. Hun kommer inn med resultatet. Bortsett fra ett og annet ekstraslag og litt lav hjerterytme var det ikke noe unormalt å se der heller. - Send ham hjem, sier Iversen. Vi blir kanskje litt klokere når vi får svarene på de andre blodprøvene jeg har bestilt.
Nettene som følger sover ikke Iversen godt. Det bruker han alltid å gjøre. Han er ikke typen som tar med seg jobben hjem. Men nå lurer han på om han kanskje har blitt en dårlig doktor.
Neste dag spør han Else om det mens de spiser lunsj.
- Har jeg blitt en dårlig doktor, Else? Spør Iversen.
Else mister nesten brødskiven sin på gulvet i forbløffelse.
- Hva er det du snakker om? Pasientene elsker deg. Nei, nå tuller du. Else ler høyt.
Iversen smiler han også. Det er godt å ha Else der.

Uventet besøk

Like før han skal stenge kontoret for dagen banker det på vinduet. Forundret går Iversen bort for å se hvem det er. Ingen pleier å banke på vinduet. Han skyver vinduet opp, og ser ned på et av nissebarna. Han tipper at gutten er 13-14 år. Han har alvorlige brune øyne og en tykk, rød ullgenser på seg.
- Ja? Sier Iversen.
- Kan jeg komme opp? Spør nissegutten. Han venter ikke på svar, men hopper fort opp og haler seg inn gjennom vinduet. De setter seg på hver sin side av skrivebordet.
- Jeg har med en gave til deg. Sier Nissegutten.
- Har du det, sier Iversen. Han føler ikke at han fortjener noen gave.
- Jeg fant noe som jeg tror passer for deg, da jeg surfet på nettet. Du har jo så mange bøker, men jeg tenkte kanskje du ville ha en bok om alt, sier han.
- Om alt? Det høres rart ut, sier Iversen.
- Om alt som har med medisin å gjøre. Jeg vet at du leser mye i bøkene du har hjemme, men jeg har sett at de er store og tunge for deg, sier Nissegutten.
- Har du sett det? Sier Iversen. Han rødmer. Han hadde ikke trodd at noen kunne se han når han leste.
- Ja. Vi må jo hjelpe pappa å finne passende gaver til bygdefolket. Det kan jo hende at vi rekker det. Jeg ville at du skulle få gaven din før jul. I tilfelle vi ikke klarer å skaffe gaver til alle. Men du må ikke si det til noen, sier han.
Iversen lover at han ikke skal gjøre det. Han ser storøyet på mens Nissegutten skriver inn doktor Iversens e-postadresse og et passord på en side med kliniske kapitler - lik en bok. Vips så står det innstillinger for doktor Iversen øverst på siden.
Nissegutten forklarer at han kan lage sitt eget passord om han trykker der, så går han over til å forklare litt om boken:
- Her ser du kapitlene. Der finner du alt, sier Nissegutten fornøyd.
- Men … Da må jeg lese alt her også da?
- Nei. For du kan søke skjønner du. Hvis du skriver det du søker etter her, så ordner boken resten. Du kan for eksempel søke på allergi og så ser du hvilke diagnoser som dukker opp.
Iversen begynner å søke på tilfeldige ting, og blir stadig mer overrasket over hvor lett det er å bruke boken. Norsk Elektronisk Legehåndbok. Jo, han har visst lest om den. Men han pleier å tenke at slike elektroniske greier er for vanskelige for ham. Men nå skjønner han at det ikke er vanskelig i det hele tatt.
Han glemmer både tid og sted. Elsa stikker hodet inn for å si ha det, men han merker henne knapt. Boken er som et orakel. Han kan bare spørre den om alt han lurer på.
Plutselig får han en idè. Han skriver ”matt + forstoppet” som et søk. To sider med forslag til diagnoser kommer opp. Han skummer fort igjennom dem. Han blir plutselig oppmerksom på at han aldri har undersøkt nissen fullstendig. Kun et kort besøk hjemme hos ham, så blodprøver og en kort samtale med nissen på legekontoret. Nå har han flere diagnoser han i alle fall må utelukke, noen av de er ganske opplagte egentlig. Juleståket for ta litt av skylden for at han ikke tenkte i de baner.

Neste dag reiser han ut til Nissefar for å fullføre undersøkelsen av ham. Røk velter ut av pipa når hen kommer, og når nissemor slipper ham inn slår varmen mot ham. De har sikkert 30 grader inne i skogsstua si. Doktor Iversen kommanderer Nissefar til å ta av seg på overkroppen og sette seg på en kjøkkenstol. Han låner en skje og innspiserer innsiden av munnhulen. Ingenting unormalt å se der. Deretter stiller han seg bak nissen og begynner å kjenne etter lymfeknuter ned halsen hans. Ingen lymfeknuter å kjenne, men halsen kjennes påfallende pløsete ut. Iversen løfter på sjegget til Nissefar, og i samme øyeblikk åpenbarer diagnosen seg.

- Så du mener jeg kan bli bedre?

Han står i gangen i Nissehuset og er på vei ut. Nissefar sitter på det nederste trappetrinnet. Han er fortsatt blek og hutrer, men øynene har fått nytt liv.
- Så du mener at jeg kan bli bedre? Spør han håpefullt.
- Jeg tror at om du blir litt flinkere til å bruke jod i kostholdet ditt, vil dette kanskje rette seg av seg selv. Om ikke skal vi uansett få skikk på deg, smiler Iversen.
Nissmor tørker tårer med en gammel vott. - Det verste var at vi ikke visste hva det var. Jeg tenkte nok at det var noe mye verre, sier hun. Er det sojamelkens skyld?
- Melka i grøten var nok det som stod for brorparten av jodet i kostholdet her i stua, og når også det forsvant var det nok var det nok den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over, eller mer korrekt, den dråpen som tømte begeret, rettet Iversen seg. Om du kommer til å føle deg bra nok til å lage jul for bygda, det er jeg ikke så sikker på. Men det viktigste for oss alle, er at du blir frisk, sier Iversen.
- Jo ... Nissefar drar litt på det.

- Jeg og nissebarna skal i alle fall klare å få ut gaver til alle barna. Og det er tross alt det viktigste, sier Nissemor.
- Hmf. Det er nå mange voksne som blir lei seg da, sier Nissefar.
- Det er flere voksne som blir triste hvis du ikke slapper av og blir frisk igjen, sier Iversen.
- Nå. Nissefar humrer lavt. - Kanskje det.

Når Iversen kjører bort fra nissehuset, tenker han på hjelpen han fikk med diagnosen. Han hadde nok tenkt på stoffskifte-problematikk mye tidligere om det var Nissemor som presenterte symptomene. Han hadde lest seg til at struma og lavt stoffskifte ofte er reversibelt når det forårsakes av jodmangel. Hadde ikke nissen hatt et slikt langt skjegg, ville han stilt diagnosen i det han hadde kastet første blikk på Nissefar. Det er merkelig hvordan både symptomer og små ord på en skjerm plutselig kan åpne for en strøm av informasjon som allerede ligger lagret mellom ørene. Skulle ønske søkemotoren min fungerte like godt som den i NEL, sukket doktor Iversen for seg selv. Han lot blikket gli over det vakre vinterlandskapet som vier seg ut foran ham. I morgen skal de i skogen og hugge juletre, og han føler seg jublende glad. Dessuten kjenner han på seg at Else har rett. Han er en god doktor. Men det er sannelig ikke rart om han ikke husker tusenvis av sider om alle verdens sykdommer i hodet. Dessuten hadde omstendighetene vippet ham litt av pinnen.
På radioen synger Chris Rea ”Driving home for Christmas”. Iversen skrur opp lyden. Han kjører også hjem til jul nå.