Informasjon

Et lite juleeventyr

Nissefar blir syk, og julen er truet. Doktor Iversen forsøker fortvilet å finne diagnosen i tide.

Hopp til innhold

Nesten ingen har vært syke i dag. Han har for en gangs skyld tid til å tenke på litt andre ting enn jobben. Han tenker på julen. På pepperkaker og julemat. På gavene han har kjøpt, og på at hele familien skal bo hos dem i nesten en uke. I år skal alle sammen kjøre med hest og slede ut i skogen for å hogge juletre. Han blir blank i øynene bare av å tenke på det. Telefonen river ham ut av tankene. Han lar den ringe litt før han svarer.
To minutter senere er han på vei ut fra kontoret.
- Går du hjem nå, smiler Elsa fra skranken?
- Kan jeg det, svarer doktor Iversen spørrende?
- Nissefar ringte, sier Elsa alvorlig. Han sa han ikke orket å komme hit.
- Sa Nissefar det? I løpet av de 25 årene jeg har jobbet her, har han aldri ringt etter lege. Da må det være alvorlig.
- Det er nok best du drar hjem til ham. Du har uansett ikke flere pasienter her som venter. Selv nisser blir syke, påpeker Elsa i samme åndedrag. Det går nok bra, men han vil nok uansett sette pris på et besøk.

Et kort besøk

Det vesle huset ligger midt inne i skogen. Det tar nesten tyve minutter å kjøre dit, og det er ingen andre som bor på den strekningen. Iversen tenker også at det må bli et kort besøk hjemme hos nissen. Skogsveien fører ham stadig lenger vekk fra jernbanestasjonen. Om litt over en time skal han hente sin eldste sønn med familie der. Iversen synes at det er litt rart at nissene vil bo så langt unna folk. Så husker han at nissefar en gang hadde sagt at det var for å passe på dyrene i skogen.
Han svinger inn på den vesle plassen, og går fort bort til det rødmalte huset. Nissemor åpner døren på gløtt, stikker nesen så vidt ut og myser opp på ham.
- Er det deg doktor, kom inn, sier Nissemor. Hun svinger døren opp og vinker ham over dørstokken. Hun er blek og virker bekymret, men samtidig ser hun piggere ut enn da Iversen hadde henne på legekontoret i sommer. Hun står midt på gulvet og vrir usikkert på hånduken hun holder i hendene.
- Så. Hvordan har du det? Spør Iversen.
Etter at jeg kuttet i laktosen føler jeg meg mye bedre. Men jeg håper at jeg får tilbake litt toleranse for melkeprodukter, slik du sa. Nissefar er ikke veldig begeistret for grøt kokt på soyamelk. Hun stirrer på ett eller annet på veggen bak ham.
- Han ligger oppe. Det har vært slik i flere måneder. Jeg synes det bare blir verre, og nå vet jeg snart ikke hva vi skal gjøre. Vi kan ikke stelle i stand jul og julegaver til bygda når han er slik. Jeg har gjort så mye jeg kan, men jeg kan ikke klare hele jula alene, snufser Nissemor. Hun snur seg fort, slik at han ikke skal se at hun gråter. Iversen vet ikke helt hva han skal si, men føler han må unnskylde seg litt på forhånd.

- Det blir nok et kort besøk fra meg her i dag, men det er så uvanlig at jeg hører fra Nissefar at jeg måtte se innom, bare forsikre meg om at han ikke har behov for akutt hjelp.
Han henger fra seg jakken på knaggen og går opp den knirkende, bratte trappen. Han kan sikkert trøste henne når han vet hva som feiler Nissefar.
- Her inne, hvisker en hes stemme. Iversen følger stemmen og skyver opp en tung, blåmalt dør.
Rommet er ikke særlig stort. Det står en seng der inne, og en kommode. Tre katter sitter på kommoden. To av dem ser ned på skikkelsen i sengen. De snur seg ikke engang for å se hvem som kommer.
Nissefar er enda blekere enn nissemor. Øynene virker blasse og slitne. Huden virker tørr og han er forkjølet. Hendene er hovne og neglene er sprukne. Lukk døren, sier han. Jeg fryser.
Iversen rynker brynene. - Du virker ikke å være i slag, jeg har aldri sett en pasient med lue og skjerf i sengen før, sier han.
- Det er noe galt. Jeg håpet du kan fortelle meg hva, svarer Nissefar dystert.
- I høst har jeg ikke orket dra på fisketur en gang, det ville jeg aldri trodd sier Nissefar.
- Hmm. Sier Iversen. Han rynker brynene. Doktoren vet at fiskebesettelsen til Nissefar nesten gjør stua i skogen selvhjulpen - fiskemåltid med røye eller ørret står vel sammen med grøten for en veldig betydelig del av kosten til de to ute i skogen. Nissefar ynker seg når Iversen legger stetoskopet sitt til brystet hans. Han hører noen ekstra hjerteslag, men ingen arrytmi, altså ingenting galt. Selv lungene hørtes klare og fine ut. Iversen hadde forventet å kjenne at nissen var brennhet av infeksjon, men i steden for å kjenne varm og klam hud, virket huden tørr og ganske kald. Dette er ingen infeksjon, tenkte Iversen.
- Hvor lenge har du følt deg dårlig, spør Iversen.
- Jeg vet ikke egentlig når det startet, det har i alle fall vært ille siden i høst, svarer nissen. Forstoppet er jeg blitt også. Jeg trodde en stund at forstoppelsen skyldtes soyamelken, men kona og jeg forsøkte å skifte til hvetemelk en stund, uten at det hjalp.
- Kanskje det er stress. Det må jo være litt av en påkjenning for deg å lage til jul for bygda hvert år, sier Iversen trøstende.
- Stress brummer Nissefar. - Jeg lager jo jul hvert år. Det er jobben min. Tror du jeg plutselig, etter 50 år som nisse, blir stresset av det?
Iversen smiler forsiktig. - Det kan hende alle. Det er ikke noe å skamme seg over.
Nissefar blir taus. Iversen prøver å komme på noe annet å si. På nattbordet står et fint utskjært trau og en blå pakke salt. - For et flott fat, sier Iversen.
Nissefars ansikt blir litt mildere. - Jeg har arvet det etter morfar. Nissemor bruker å gi meg et fotbad hver kveld, føttene har vært litt hovne den siste tiden. Jeg er ikke sikker på om det hjelper så mye, men behagelig er det i alle fall. Økningen i saltbudsjettet kan jeg vel stå for, sier han.
- Jeg vil at du skal komme innom legekontoret i morgen, sier Iversen. Jeg liker ikke helt de hovne bena dine, jeg må få tatt noen prøver slik at jeg vet at det står bra til med hjertet ditt. Da tester vi samtidig at du ikke har en infeksjon som river i kroppen.
- Det er ikke bena som er hovedproblemet. Det verste er at jeg føler meg så utrolig slapp. Dessuten har jeg så vondt i magen. Jeg følte meg helt fin inntil i sommer. Siden har det bare blitt verre. Jeg tror ikke det blir jul i år, sier Nissefar. En tåre triller fort nedover kinnet. Han bryr seg ikke om å skjule den.