Nyhetsartikkel

Kopper - utryddet, men fortsatt fryktet

Kopper var en av våre dødeligste sykdommer og er så langt den eneste vi har utryddet. Frykten for sykdommen er ikke over: Viruset blir betegnet som et meget potent biologisk våpen.

Vaksinasjon i 1968 som var en del av den afrikanske kopperutryddelsen og meslingkontrollprogrammet. Foto: PHIL, Centers for Disease Control and Prevention.

Mot slutten av det 17. århundre var kopper (variola major) årsak til omtrent 400 000 dødsfall i året i Europa. Ifølge National Geographic døde 300 millioner mennesker av kopper i det 19. århundre før sykdommen ble utryddet.

Ødela hele sivilisasjoner

Sykdommen har hatt en stor og dramatisk innvirkning på menneskehetens historie. De tidligste bevisene for kopper kommer fra gamle Egypt, omtrent 1157 BCE, hvor de mummifiserte restene av Ramses V ble funnet med tydelige merker/arr etter kopper. Handelsmenn og europeiske oppdagere spredte sykdommen i hele verden. Spanjolene tok med seg koppene til Amerika i 1492. I og med at denne befolkningen var helt uten immunitet, rammet sykdommen hardt. Hele sivilisasjoner, inkludert aztekerne og inkaene ble ødelagt av kopper. Etter at mer enn tre millioner aztekere døde av kopper, var det lett for spanjolene å bekjempe de få som var igjen. Sammen med meslinger, difteri, vannkopper og influensa tok koppene i løpet av 60 år livet av nærmere 90 prosent av indianerne i Amerika. Trolig har infeksjonssykdommer hatt større innvirkning på historiens gang enn både politikere og hærførere.1

De fleste som døde var barn

kopper_PHIL_CDC.jpg

De fleste som døde av kopper var barn. Foto: PHIL, CDC.

I Norge ble sykdommen ifølge Folkehelseinstituttet kalt bolo på folkemunne. Det var flere alvorlige koppeepidemier i Norge på 17- og 1800-tallet. I 1741 døde 700 barn av kopper bare i Bergen.

Kopper opptredde i to former, variola major og variola minor. Klinisk kan de være vanskelig å skille, men dødeligheten er betydelig større ved variola major.

Dødeligheten hos personer med ubehandlet kopper var 30 prosent eller høyere. De fleste av de som døde, var barn. Hos de som kom seg etter sykdommen, var blindhet og sterilitet vanlige komplikasjoner, og så og si alle som ble rammet fikk skjemmende arr.

Smitte

Kopper ble forårsaket av variolavirus, som er et virus i koppevirusfamilien. Sykdommen smittet ved kontakt med materie fra utslett, dråpesmitte fra koppesyke personer, og via sengetøy/klesplagg. I gjennomsnitt tok det 10-14 dager fra smitten ble overført til sykdommen brøt ut.

Sykdomsforløp

Sykdommen startet med hodepine, feber, smerter i rygg og øverst i magen, brekninger og skjelvinger som varte i noen dager. Når utslettet oppsto, gikk feberen gjerne litt ned, og man kunne føle seg litt bedre en periode. Utslettet startet etter noen dager og da som røde flekker på tungen og i munnen. Disse ble snart sår som åpnet seg og spredde store mengder av viruset i munn og hals. Når disse sårene begynte å brytes ned, oppsto utslett på huden som startet i ansiktet og spredte seg til armer og bein, og deretter til hender og føtter. Vanligvis spredde utslettet seg til hele kroppen i løpet av 24 timer.

Innen den fjerde dagen fyltes utslettet med en tykk væske. På denne tiden økte ofte feberen igjen og forble høy frem til utslettet/sårene ble dekket av skorper.

11687-2-bildequiz.jpg
Vanligvis spredde utslettet seg til hele kroppen i løpet av 24 timer etter at utslettet oppsto i ansiktet. Foto: PHIL, CDC.

Forløpere til vaksinasjon

En tidlig forløper til vaksinasjon fant sted i Asia, der friske personer ble smittet med vilje, ved at de fikk tørkede kopperskorper blåst inn i nesen. Dette ga dem en mild variant av sykdommen, og livslang immunitet. Det finnes mange flere eksempler på tidlige metoder for å skape immunitet mot sykdommen, men gjennombruddet kom med den engelske legen og vitenskapsmannen Edward Jenner.

Den første vaksinen

I 1764 ble Jenner lærling hos en kirurg og apoteker i Sodbury. Her hørte han en budeie si at hun aldri kom til å få kopper, fordi hun hadde hatt kukopper (en langt mildere sykdom enn kopper). Det var en vanlig oppfatning at budeier var beskyttet mot kopper på et vis. I årene som fulgte fullførte han medisinutdannelsen og hørte flere slike historier. I 1776 brukte Jenner væske fra kukopper som han inokulerte (podet inn) i en åtte år gammel gutt. Gutten fikk milde plager i dagene som fulgte. To måneder sener inokulerte Jenner gutten på nytt, denne gangen med væske fra et ferskt koppe-utslett. Ingen sykdom utviklet seg, og Jenner konkluderte med at beskyttelsen var fullstendig. Jenner kalte den nye prosedyren for vaksinasjon (vaccination) - det latinske ordet for ku er vacca og kukopper var vaccinia. Denne oppdagelsen banet vei for senere vaksinasjonsprogram. Strengt tatt var ikke Jenner den som oppdaget vaksinasjon, men han var den første som ga prosedyren en vitenskaplig status, og som forfulgte dette med vitenskaplige undersøkelser. Han jobbet utrettelig med å spre denne kunnskapen, til tross for motbør og latterliggjøring, og det var dette som førte til at praksisen med vaksinasjon ble utbredt.

Første vaksinasjon i Norge

5173-2-vaksine.jpg
Ettersom kopper utelukkende er en menneskesykdom, var det mulig å utrydde sykdommen, og i 1968 startet en verdensomspennende vaksinasjonskampanje.

Den første vaksinasjonen mot kopper som ble foretatt i Norge, ble utført av stabskirurg Magnus Andreas Thulstrup i Christiania i 1801. Behandlingen av kopper grep også inn i religionen, og i 1810 ble det i Norge påbudt med vaksinasjon før barn ble konfirmert. Vaksinasjonspåbudet ble fornyet i 1954 til å gjelde alle barn før fylte to år.

I 1891 ble vaksinematerialet hentet fra kalver. Kukopper gikk da fra å ha status som sjelden sykdom, til å utgjøre 70.895 tilfeller i årene 1889-1928. Veterinærene mente at dette skyldtes overføring fra vaksinerte mennesker til storfe. Koppelignende sykdommer ble også registrert hos andre dyr på denne tiden.

Utryddet kopper i 1980

I 1958 foreslo Sovjetunionen at Verdens Helseorganisasjon skulle ta initiativ til å utrydde kopper. Ettersom kopper utelukkende er en menneskesykdom, var dette mulig. Vaksinasjonskampanjen begynte i 1967, og i 1980 erklærte Verdens Helseorganisasjon koppene som utryddet. Det var også det siste året det ble gitt koppevaksine i Norge. Mange mennesker måtte tvangsvaksineres, og dette var sannsynligvis en av årsakene til at sykdommen ble utryddet på så kort tid.

Den gamle koppevaksinen bestod av levende vacciniavirus, og har ifølge Folkehelseinstituttet betydelige bivirkninger. De siste årene vaksinasjonen var påbudt, døde det hvert år ett til to barn på grunn av alvorlige vaksinasjonskomplikasjoner. Vaksinen ga vanligvis beskyttelse i fem til ti år.

Et potent biologisk våpen

Graden av beskyttelse i dag hos personer som ble vaksinert før 1980, er usikker. Alle som er født etter 1976, regnes som uvaksinerte, og befolkningen er derfor svært mottagelig for alvorlig sykdom dersom kopper kommer tilbake.  

Koppevirus blir i dag oppbevart ved Centers for Disease Control i Atlanta i USA og i Moskva. Viruset anses som meget effektivt ved biologisk krigføring. Folkehelseinstituttet skriver på sine sider at det er frykt for at virus kan finnes illegalt andre steder og kan benyttes ved bioterrorisme.

 

Kilder

Referanser

  1. Solberg CA. Mikroorganismene slår tilbake – infeksjonssykdommene i de siste 50 år. Tidsskriftet 2001; 121: 3538-3543. tidsskriftet.no
  2. CDC: Smallpox www.cdc.gov
  3. FHI: Kopper og andre poxviridae-infeksjoner - veileder for helsepersonell www.fhi.no
  4. NHI.no: Har selv hatt polio: Intervju med Claus Ola Solberg nhi.no
  5. Riedel S. Edward Jenner and the history of smallpox and vaccination. Proc (Bayl Univ Med Cent) 2005. www.ncbi.nlm.nih.gov
  6. Tryland M. Bør det humane kopepviruset (variola) destrueres?. Tidsskriftet 2004; 124: 2642-2643. tidsskriftet.no
  7. Tryland M. Kopper og koppevirus – 200 år siden første vaksinasjon i Norge. Tidsskriftet 2001. tidsskriftet.no
  8. National Geographic: Smallpox www.nationalgeographic.com
  9. Medscape: Smallpox emedicine.medscape.com
  10. WHO: The smallpox Eradiction Programme - SEP (1966-1980) www.who.int