Nyhetsartikkel

Når mor ikke har dømmekraft

- For en tiåring var hun drømmemoren, neddopet med null kritisk sans. Jeg kunne gjøre hva som helst. Ville jeg ikke på skolen kunne jeg ta henne med på kino istedenfor, sier "Arnt".

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Skjønte alt

På skolen og i barnehagen ble morens sykdom en utfordring for både Arnt og de ansatte. Midt i leken kunne han bli hentet av paniske ansatte, tatt til siden og satt til å leke i nærheten av dem. Han fikk aldri noen forklaring, men dro selv slutningen om at moren måtte være der.

- Jeg husker at jeg tenkte at det bare ble dumt. Jeg følte at jeg både kunne og visste mer enn de voksne. Når jeg ser tilbake syns jeg de famlet, og bidro til en usikkerhet hos meg. De ville skjerme og beskytte meg, og frykten hos mange var at mor skulle kidnappe meg, sier han. Han er allikevel ikke bitter.

- Til en viss grad skjønner jeg dem. Men det skulle vært folk der som hadde kompetanse til å hanskes med en slik situasjon, både i forhold til foreldre og barn. Folk som kunne gått i dialog med foreldrene. Uansett tror jeg at de hadde måttet belaget seg på kontakt med mamma, og da hadde det vært bedre om de var forberedt, sier Arnt. Faren er den eneste som har vært åpen med ham om hva som foregikk med moren. Dette har han satt stor pris på i ettertid.

- Voksne tror barn skjønner mindre enn de gjør, men løgn og narring gjør vondt når du egentlig forstår hva som skjer, sier han.

Forrige side Neste side