KvalitetssjekkAldri normal
Som barn følte han ansvar, skyld og skam overfor seg selv og foreldrene. Forholdet mellom ham og moren har vært sterkt preget av sykdommen.
- Av og til henger jeg med i tankegangen til mamma. Resonnementene hennes kan innimellom virke så vanlige og gode at det tar tid å se det ulogiske i dem. Andre ganger må jeg sette grensene, forteller han. Det blir og har aldri vært det andre definerer som ”normalt” for Arnt. Det er ikke normalt verken å sette grensene for sin mor, eller å være med på tankene hennes for selv å koble litt ut. I forhold til venner har han prøvd å være åpen om moren, men det er vanskelig både å forklare og ta opp temaet. Stort sett er reaksjonene han får positive, men ofte får han en følelse av at mange ikke skjønner hva det egentlig går ut på.
- De har hørt om det og vet de bør ha empati, men det er en veldig begrenset grad av forståelse, sier han. Med venner som selv har opplevd psykiske problemer i livet, kjenner han en gjensidig forståelse og en fellesskapsfølelse. Dilemmaet er at han sliter med å forstå familier uten psykiske problemer.På samme måte som andre mangler erfaring med psykiske problemer, og ikke forstår Arnts situasjon, mangler han erfaringer med det som er ”normalt”.Han er så vant til at ting skal være utrygt og uforutsigbart at når noe fungerer, blir han nesten litt skremt.
-Jeg ser hvordan andre familier fungerer, og det er interessant, men jeg ser ikke hvordan det kan være sånn, sier Arnt. Han synes det er urettferdig at andre har det ”helt greit” med sine egne ”normale” ting og aldri har reflektert over at det kunne vært annerledes.
