Informasjon

Søvnløshet blant eldre

Søvnløshet rammer nesten 50 prosent av alle over 65 år. Behandlingen av søvnforstyrrelser hos eldre er ofte medikamentell, men det finnes alternativer.

Temaside om Korona

Sammen med de fysiske endringene som inntrer når vi blir eldre, så er endringer i vårt søvnmønster en del av den normale aldringsprosessen. Ettersom vi blir eldre, har mange problemer med å sovne og vansker med å holde på søvnen når de har sovnet, sammenlignet med da de var yngre. Forskning viser at det i gjennomsnitt tar lengre tid å sovne, mindre av tiden vi sover er dyp søvn, og søvnen brytes oftere opp i løpet av natten hos eldre mennesker. Eldre mennesker blir søvnigere tidlig på kvelden og våkner tidligere om morgenen sammenlignet med yngre. Søvnrytmen er forskjøvet. De fleste sover fortsatt 7-8 timer, men de våkner tidligere fordi de legger seg tidligere.

Forekomst

Forekomsten av søvnforstyrrelser øker med økende alder. Nærmere 50 prosent av alle over 65 år rapporterer søvnvansker. Belastningen som søvnplager fører med seg for pasient og pårørende, kan være den utløsende årsak til at pasienten innlegges i sykehjem. Mange sykehjemspasienter opplever i løpet av døgnets 24 timer verken søvn eller våkenhet en hel time om gangen. Dette understreker hva søvnforstyrrelsene kan føre til.

Årsaker

En mulig årsak til endret søvn hos eldre er sviktende funksjon i døgnrytmesenteret i hjernen. Det er vanlig at døgnrytmen fremskyndes med økende alder, det vil si at den eldre kjenner seg trett tidligere om kvelden og våkner tidligere om morgenen. Svingningene i døgnrytmen får mindre utslag, slik at forskjellen på natt og dag blir mindre. Mengden dyp søvn reduseres også, og ved høy alder kan dyp søvn være helt forsvunnet. Dette innebærer at søvnen blir mer overfladisk og forklarer hvorfor eldre har flere oppvåkninger om natten.

Andre årsaker kan være:

  • Alzheimers sykdom
  • Alkohol
  • Kroniske sykdommer, for eksempel hjertesvikt
  • Visse medisiner
  • Depresjon
  • Sykdommer i hjernen og nervesystemet
  • Inaktivitet
  • Smerter som følge av sykdom
  • Stimulantia som kaffe og tobakk
  • Vannlating om natta

Behandling

Behandlingen av søvnforstyrrelser hos eldre er ofte medikamentell, slik det blant annet fremkommer i en undersøkelse fra Hordaland og Sogn og Fjordane. Omtrent hver fjerde pasient i alders- eller sykehjem i de to fylkene brukte sovemedisiner fast i en undersøkelse tidlig på 2000-tallet. Langtidsvirkende sovemidler, såkalte benzodiazepiner, var hyppigst brukt, noe som ikke er i samsvar med terapianbefalinger i Norge. Når langvarig medikamentell behandling gir bivirkninger, og effekten på søvn er tvilsom, hva annet kan gjøres for å forbedre søvnen hos eldre med søvnproblemer?

Søvnproblemer kan blant annet skyldes depresjon, angst, søvnapné (snorking med pustepauser), urolige bein (restless legs), stoffskifteforstyrrelser og medikamentbivirkninger. Finner man en sannsynlig bakenforliggende årsak (sekundær søvnløshet), rettes behandlingen i hovedsak mot denne. Ved langvarige søvnproblemer uten klar årsak anbefales ikke-medikamentell behandling. Søvnbegrensning, stimuluskontroll og lysbehandling har vist seg å hjelpe best. Mange pasienter med dårlig søvn kompenserer med å tilbringe lang tid i sengen, i håp om å få sove.

Søvnbegrensning

Søvnbegrensning tar sikte på å redusere tiden i sengen til den tiden pasienten reelt sover. Hvis pasienten sover fem timer per natt, begrenses tiden i sengen til fem timer. Tiden pasienten får oppholde seg i sengen justeres over tid ettersom søvnen bedrer seg. Hvis pasienten sover over 80-85 prosent av tiden vedkommende ligger i sengen, økes tid i sengen. Sover pasienten mindre enn 80 prosent av tiden vedkommende ligger i sengen, fortsetter man uendret. Behandlingen er krevende for både pasient og pleiepersonell, men om lag 80 prosent vil få bedre søvn og vil fungere bedre på dagtid etter slik behandling. Ved norske alders- og sykehjem er det ikke uvanlig at pasientene legges allerede kl 19. Dette medfører, ikke overraskende, at nattesøvnen er av dårlig kvalitet med mange oppvåkninger.

Stimuluskontroll

Også ved stimuluskontroll korrigeres uheldig søvnatferd, og forholdet mellom søvn og seng styrkes. Det understrekes at sengen kun skal brukes til å sove i. Får man ikke sove i løpet av kort tid, skal man stå opp og ikke returnere til sengen før man igjen er søvnig. Tidspunktet for å stå opp om morgenen er bestemt på forhånd og skal ikke justeres etter hvor mye søvn pasienten får hver natt. Denne behandlingsformen krever en motivert pasient som klarer å følge instruksjonene. Ofte ses en forverring av søvnplagene de første en til to ukene før bedring inntrer. Forskning har vist at stimuluskontroll er den mest effektive behandlingsformen ved langvarig søvnløshet. Metoden egner seg nok best for hjemmeboende eldre med god helse. I sammenligning med sovemedisiner har metoden vist seg like effektiv, men virkningen vedvarer ikke for alle.

Lysbehandling

Døgnrytmen reguleres av blant annet lys. Lys virker via øyets netthinne direkte på døgnrytmesenteret i hjernen, vår biologiske klokke. Utsettes man for sterkt lys om kvelden, vil det forsinke døgnrytmen, mens lys gitt om morgenen vil fremskynde døgnrytmen. Lysbehandling før sengetid vil dermed kunne medføre at man sover lenger om morgenen. Lysbehandling rett etter oppvåkning om morgenen vil kunne gjøre at man våkner tidligere neste dag. Behandling med lys (10.000 lux i minst 30 minutter) er aktuelt ved alle typer døgnrytmeforstyrrelser.

Hos eldre har lysbehandling vist lovende resultater, særlig ved demens. Eldre mennesker (særlig pasienter i institusjon) utsettes for langt mindre lys enn yngre. Hos demente med søvnforstyrrelser er det vanligvis nødvendig å styrke forskjellen mellom dag og natt. Dette gjøres ved å øke ytre stimuli på dagtid, hvor lys er viktigst.

Informasjonsbehov

Det er stort behov for å spre kunnskapen om disse godt dokumenterte ikke-medikamentelle behandlingsalternativene, slik at bruken av sovemidler kan reduseres.

Vil du vite mer?

Kilder

Referanser

 
  • Bjørn Bjorvatn. Alternativer til sovemidler hos eldre. Tidsskr Nor Lægeforen 2003; 123: 1048.