Nyhetsartikkel

Usynlig CP- hva er det?

Temaside om Korona
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Danse min vise, gråte min sang

Maria Kittilsen

Kittilsen begynte å danse tidlig. Hun prøvde seg på fotball og turn, men det var ingen ting som fungerte. Da hun feilet i alle andre idretter, dyttet foreldrene henne inn i dansemiljøet. Det er hun veldig takknemlig for i dag.

I dansen fant hun en plass. På ungdomsskolen fikk hun gode opplevelser, en fantastisk danselærer og det løsna. Hun ble svært god i det hun gjorde. Men på danselinja på videregående sa det stopp.

- Jeg begynte å kjenne på at jeg ble utmattet, jeg var mye syk og det ble mye fravær. Jeg var hos leger, fysioterapeut og psykolog. Jeg gråt og tenkte: hva er galt med meg? Men jeg klarte ikke helt å sette det i sammenheng. Hvorfor var jeg så sliten? Det var jo ingen som forholdt seg til at jeg hadde CP. Det var ingen som sa til meg: du blir litt mer sliten fordi du bruker mer energi enn helt funksjonsfriske jevnaldrende.

Så byttet Kittilsen fastlege.

- Hun sa til meg at jeg bruker mer energi enn andre, siden jeg har en lett grad av CP. Da begynte det å synke inn, forteller Kittilsen.

Sakte, og over tid, har hun erkjent og godtatt at hun har CP, at hun ikke klarer det samme som andre. At det er slik det er.

De siste årene, har hun forstått hva usynlig CP egentlig gjør med henne.

- På Sunnaas sykehus for fire år siden var første gang jeg følte dette ble tatt på alvor av fagpersoner. Der fikk hun lov til å være en funksjonshemmet.

- Jeg fikk mer forståelse for hvorfor jeg blir så mye fortere sliten enn andre, og at jeg trenger mer tid og tilrettelegging. Det var veldig godt å møte en slik forståelse. Det betyr at jeg kan få jobbe med CP-diagnosen, ikke mot den. At jeg ikke skal fokusere på begrensningene. Dette er det jeg er, sier hun.

Et fire ukers opphold på Beitostølen helsesportsenter for alle med en form for funksjonsnedsettelse, var også et slags vendepunkt.

- Der hadde folk mye kunnskap om CP, og det handlet mye om trening. Jeg fikk lære hvordan jeg skulle balansere mellom hvile og aktivitet.

Hun skulle ønske oppholdet på Beitostølen hadde vært tidligere. At hun kunne fått en fast fysioterapeut som barn og kanskje noen kunne forklart hvorfor hun så fort ble sliten. Å møte andre i samme situasjon er også til god hjelp.

Forrige side Neste side