Informasjon

Harepest, tularemi

Harepest er en infeksjon hos gnagere som også kan smitte til mennesker.

Hva er harepest?

Harepest er en såkalt zoonose, det vil si sykdom som smitter mellom dyr og mennesker. Harepest kalles på fagspråket tularemi. Det er en sykdom som skyldes infeksjon med bakterien Franciscella tularensis. Smitte stammer som regel fra en gnager, f.eks. mus eller lemen. Bakterien er hardfør, og kan overleve lenge i naturen uten en vert. Vann kan på den måten bli en smittekilde. Kommer syke dyr seg inn i en brønn eller andre drikkevannskilder, kan det spre smitte til mange. Utbrudd av harepest i Norge skyldes nesten alltid smitte via vann. Sykdommen kan også spres gjennom mygg eller flått. Dette er den vanligste smittemåten i Sverige og Finland, men her hos oss smitter harepest i liten grad på denne måten. 

Tiden fra smittestoffet kommer inn i kroppen til sykdom utvikles (inkubasjonstiden) er oftest 3-5 dager, men den spenner fra 1 til 21 dager.

Infeksjonen kan forløpe uten symptomer. Men når den gir symptomer starter den vanligvis akutt med feber, frysninger, hodepine, tretthet og kvalme. De vanligste sykdomsformene viser seg deretter som en halsbetennelse med tydelig kjertelhevelse på halsen (smitte fra vann), eller som et sår i huden som ikke vil gro, og med hevelse av de nærmeste lymfeknutene, for eksempel i armhulen dersom såret er på en hånd eller arm.

Sykdommen kan også arte seg som en lungebetennelse, eventuelt mageinfeksjon. I noen tilfeller finnes bare feber og allmennsymptomer uten lokale infeksjonstegn.

Harepest, forekomst

I Norge er det vanligvis cirka 50 tilfeller årlig. Små, lokale epidemier (hyppigst i Trøndelagsfylkene og Nord-Norge) forekommer jevnlig. I 2011 var det 180 meldte tilfeller i Norge, og i 2017 var det 93 tilfeller. Begge disse årene var det store gnagerbestander. I 2018 var det 58 tilfeller, i 2019 er det meldt om uvanlig mange tilfeller tidlig i sesongen. 

Harepest, årsak

Harepest er en infeksjon hos kaniner/harer, eller smågnagere som lemen og mus. For smågnagere er sykdommen ofte dødelig. Mennesker kan smittes på 3 måter:

  • Ved direkte kontakt med gnagere eller deres avføring
  • Indirekte via forurenset drikkevann
  • Insekter som mygg og flått kan bære med seg smittestoff som de overfører ved stikk eller bitt
  • Det er aldri observert smitte mellom mennesker

Mange tilfeller av harepest rapportert i Norge ble smittet ved kontakt med smittede dyr, spesielt harer og smågnagere. Drikke av ikke desinfisert vann der det har ligget døde dyr, eller som har blitt forurenset av smittede dyr, har ofte vært årsaken under lokale utbrudd.

Smitte gjennom flåttbitt eller insektstikk antas å være sjelden i Norge, men det er en hyppigere smittemåte i Sverige, hvor sykdommen også er vanligere enn i Norge. Det er enkelte områder som er såkalte "hotspots" for insektssmitte, slike hotspots finnes i Sverige, men ikke i Norge. 

Smitte kan også forekomme ved innånding av bakterier, for eksempel ved fjerning av gnagerlort i støvete omgivelser. Flest tilfeller oppstår hos mennesker høst og vinter og i toppår med stor smågnagerbestand (”gnagerår”, "lemenår").

Harepest, diagnostikk

Sykehistorien er varierende fra den typiske med langvarig feber og bylldannelse i huden, eller halsbetennelse og hovne lymfekjertler, til et forløp helt uten symptomer. Ved legeundersøkelsen finnes ofte ømme og forstørrede lymfeknuter, og det kan dannes puss i dem. Ved alle varianter av sykdommen kan det foreligge forstørret milt, uspesifikt utslett, muskelsmerter og utmattelse. Symptombildet er som regel knyttet til smittemåten, f.eks vil et såkalt orofaryngealt (smertefull og sår hals/svelg/mandler med lokal lymfeknutehevelse) eller intestinalt (magesmerter, oppkast og diaré) symptombilde være typisk ved smitte fra mat eller vann. Et såkalt ulceroglandulært (sår og utslett samt hevelse i lokale lymfeknuter) eller glandulært (lokal hevelse i lymfeknuter uten sår) forløp tyder på smitte gjennom kontakt med smittet dyr eller via insekt.

Prøver fra betent vev eller prøver fra miljøet kan lede til rask diagnose. Blodprøve for påvisning av antistoffer mot bakterien vil også bekrefte diagnosen. Antistoff utvikles vanligvis først 2-4 uker etter smitte og kan påvises i flere år.

Behandling

Infeksjonen behandles effektivt med antibiotika, ciprofloxacin anbefales. Vanlig penicillin har ikke like god effekt, og derfor er det viktig med korrekt diagnose - om harepest ikke behandles vil den kunne gi langvarige plager.

Som regel går harepest over av seg selv, og mange får milde plager. Av den grunn er det sannsynligiv s mange som ikke blir oppdaget. Man tror derfor at harepest er vanligere i Norge enn det antall påviste tilfeller viser.

Ved korrekt antibiotikabehandling er behandlingseffekten god. Noen få utvikler byller som må tømmes ved hjelp av inngrep. Behandlingen er mest effektiv når behandling blir startet tidlig i sykdomsforløpet. 

Harepest, forebygging

Det finnes ingen vaksine mot harepest, men sykdommen kan i mange tilfeller forebygges ved å forebygge smitte.

Brønner må være tette slik at gnagere ikke kommer til. Ved mistanke om forurenset vann kan bakterien fjernes ved å koke vannet. Også vann fra smeltet snø eller fra breer kan være forurenset. Gnagerlort bør ikke tørr-feies, men vaskes bort med fuktig redskap for å unngå å puste inn støv. Unngå kontakt med syke eller døde harer eller smågnagere, og unngå å bli slikket av hunder eller katter som kan ha vært i kontakt med døde eller syke dyr. Gjennomstek kjøtt fra ville dyr.

I lemenår anbefales det å unngå å drikke vann direkte fra elver eller bekker, men en slik generell anbefaling gjelder ikke i år med normal lemenbestand.

Vil du vite mer?

  • Tularemi - for helsepersonell