Nyhetsartikkel

Å snakke med barn om døden

Døden er en del av livet, også for barn. Derfor er det viktig at vi ikke stenger barn ute fra dette vonde kapitlet, og at vi våger å undre oss sammen med dem.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Før eller siden kommer de første tankene og spørsmålene om døden. Fire-åringen setter øynene i deg og vil vite. Kanskje kjenner du et mildt ubehag, redselen for å svare "galt" og for å tilføre barnet nye bekymringer. For hvordan svarer man best mulig på barns spørsmål om døden?

- Når du skal forklare små barn hva døden er, er det viktig å være konkret. Vi kan for eksempel si at når vi er død, så slutter vi å puste, og hjertet slutter å slå. Vi trenger ikke å spise, håret slutter å vokse og vi trenger ikke klippe det lenger. Vi kan heller ikke ha vondt lenger, sier Atle Dyregrov. Han er psykolog, spesialist i klinisk psykologi, og leder av Senter for Krisepsykologi i Bergen. Han har i en årrekke hjulpet både voksne og barn gjennom sorg og kriser.

Vær fleksibel og gi rom for samtale

Dersom barnet spør om hva som skjer etter at noen har dødd, er det viktig å gi litt rammer, men ikke være for bombastisk.

- Det kommer litt an på hva man selv tror. Vi har ulike religiøse overbevisninger, men det er fint å gi litt fleksibilitet. Å si at vi tror sånn og sånn, men andre tror kanskje noe annet. Får du vanskelige spørsmål, så kan du si at du trenger litt tid til å tenke på det. Du kan og spørre dem om hvorfor de stiller dette spørsmålet. Er du litt fleksibel i svaret, så gir du rom for en samtale. Det kan være sunt å få undre seg litt sammen med en voksen. Om du synes at barnet stiller dumme spørsmål, så er det fordi de ikke har noen erfaring med døden fra før av. De vet ikke. Om vi stenger barna ute fra samtaler og informasjon om døden når de er små, så stenger vi dem ute fra en viktig del av livet, sier Dyregrov.

Ettersom barn har vanskelig for å forstå metaforer, bør man ikke sammenligne det å dø med å sove, ved for eksempel å si at et menneske "bare sovnet inn".

- Noen barn kan bli veldig redde for å la foreldre eller søsken sove, fordi de tror de kan dø da. Det er viktig å gjøre det klart for et barn som har sett et dødt menneske, at selv om det ser ut som om det sover, så sover det ikke, sier Dyregrov.

Atle Dyregrov er leder av Senter for Krisepsykologi i Bergen.
Atle Dyregrov er leder av Senter for Krisepsykologi i Bergen.

Barn ønsker detaljert kunnskap

I mars 2010 publiserte Dyregrov en bok som handler om nettopp det å snakke med barn om døden.

- Det er en bruksbok som er skrevet til barn i førskolealder. Den handler om å ta avskjed, og om ritualer som hjelper oss gjennom sorgen. Boken inneholder også bilder av døde mennesker. Bildene er av et barn, en voksen og en eldre som er død. Det er fordi vi vet at dette er ting barn er opptatt av - hvordan et dødt menneske ser ut. Barn ønsker detaljert kunnskap om hva som skjer når vi dør, sier Dyregrov.

Å se bilder av døde mennesker kan høres dramatisk ut. Dyregrov presiserer at boken ikke er for alle.

- De barna man leser for, skal enten se en død, eller de har sett et dødt menneske. Så for de barna det angår, er det viktig å være konkret, sier han.

- La barna delta i begravelsen

Tidligere var det ikke så vanlig at barn deltok i begravelser. Man trodde man kunne skåne barna ved å ikke ta dem med i begravelsen. Dyregrov mener at dette er misforstått snillhet, og kortsiktig tankegang.

- Magne Raundalen, Elin Hordvik og jeg (alle barnepsykologer) informerte hyppig om hvor viktig det er å inkludere barn i begravelser. Dette startet vi med tidlig på 1980-tallet, og det har hjulpet. I dag er det ganske vanlig å la barn delta i begravelser. Når vi stenger et barn ute fra denne seremonien, tror vi at vi gjør noe godt. Men i virkeligheten tar vi fra dem muligheten til å delta i en av livets viktige hendelser. Det betyr ikke at det går dårlig med de som ikke får delta i begravelsen til sine nære. Men døden har en plass i barns liv også. Det er en del av livet. Selv om det kanskje ikke virker som om det betyr så mye der og da, så betyr det mye for barnet senere å vite at det deltok. Ti år etter begravelsen så har du kanskje en 14-åring som spør: Hvor var jeg da mor ble begravet? Da er det for sent å gjøre om på det, sier Dyregrov.

Det er viktig å forberede barnet godt på hva som skal, og kan skje, før barnet skal delta i begravelse og syning av den døde. Blant annet bør man forklare barnet at den døde vil være kald og se anderledes ut, og at det kan være voksne i begravelsen som kan bli veldig triste og gråte mye.

- Det er viktig at barnet får være sammen med en voksen som tar seg tid til å forklare ting - både før, under og etter begravelsen. Det kan gi problemer dersom barnet er helt uforberedt på det som møter det. Om noen har kammet håret på den døde på en annen måte enn hun gjorde selv, for eksempel. Eller om haken har ramlet ned, eller andre ytre ting som kan se skummelt ut for et lite barn. Slike plager kan vi gjøre noe med. Men om barnet ikke deltok i begravelsen, så kan vi ikke gjøre det om igjen, sier Dyregrov.

Barn vil helst unngå sykebesøk

Om noen som står barnet nært, er døende, er det viktig at barna får vite om dette. Det er også viktig at de blir oppdatert etterhvert som helsetilstanden til den syke forverrer seg.

- Jeg tror det er viktig at barn får vite at den voksne har fått en farlig sykdom som han eller hun kan dø av. At selv om legene kjemper alt de kan, så klarer de ikke å stoppe sykdommen. Ofte er vi flinke til å oppdatere andre voksne underveis i sykdomsforløpet, men vi glemmer å gi barna informasjon om sykdommens utvikling. Dersom barnet mister en av foreldrene, trenger det forsikringer om at den andre voksne er der, sier Dyregrov.

Når noen som står en nær er alvorlig syk, blir det ofte mange sykehusbesøk. Det er noe barn helst vil unngå.

- Barn vil vanligvis ikke ønske å være på sykehus. De vil gjerne holde sykdommen på avstand. De synes det er vanskelig når den syke endrer adferd og utseende som følge av sykdommen. Da er det viktig å ikke stille urimelige krav til barnet. Mot slutten bør man likevel få dem til å bli med en liten tur. Barn skal aldri tvinges, men de kan motiveres. En voksen med mild autoritet kan hjelpe de med valg som kan være bra for dem på sikt, sier Dyregrov.

Viktig at den gjenværende forelderen er tydelig og nær

Det er ikke så vanlig at barn opplever å få en frykt for å dø selv. Men barn som har mistet et søsken, eller mor eller far, kan bli veldig redde for å miste andre i familien.

- De kan få angst, og problemer med å konsentrere seg om ting, fordi de er så redde for å miste flere av sine nære. Hvert år får vi henvist flere barn til oss som har en sterk frykt for å miste andre. Dette rammer nok en ganske høy prosent av de som opplever å miste noen som står dem nær. I disse tilfellene er det ikke forskjeller på hva voksne og barn tenker, sier Dyregrov.

Det er særlig tre faktorer som kan føre til en komplisert sorgreaksjon hos barn.

-Det ene er dersom et barn har vært eksponert for et traumatisk syn, for eksempel ved å være den som finner far eller mor som har tatt sitt eget liv. Jo mindre eksponering, jo bedre. Det andre har med personlighet å gjøre. En sårbar person vil slite mye mer enn en som er mer robust. Det siste elementet er dersom barnet ikke har voksne som stiller opp for seg, altså om nettverket svikter. Er du uheldig på alle tre punktene, vil det ofte føre til at du sliter over tid, sier Dyregrov.

For å forebygge en komplisert sorgreaksjon dersom barnet mister far eller mor, er det viktig at den andre forelderen er tydelig og nær.

- Vi har lite kunnskap om hvor mange barn som får kompliserte sorgreaksjoner. Den andre forelderen er også redusert i en periode, og når denne ikke er så tilgjengelig, vil endel slite i etterkant. Dersom den andre forelderen er der, og holder på varme og disiplin, så får barn gjerne lite plager på lang sikt, sier Dyregrov. Om den gjenlevende forelderen er utslått, er det viktig at andre voksne stiller opp.

Vil du vite mer?