KvalitetssjekkBedragersyndromet er ikke en tilstand, men en beskrivelse av å føle at man ikke er så dyktig som andre mener. Det forekommer hos høyt presterende som ikke er i stand til å ta inn over seg og akseptere sin suksess. Ofte tilskriver de prestasjonene sine til flaks fremfor evner.
Forskning har vist at bedragersyndromet kan føre til utbrenthet, nedsatt arbeidsprestasjon og mindre arbeidsglede. Det kan føre til at man blir redd for å ta ordet i en forsamling, og det kan ha en negativ innvirkning på karrieren ved at man ikke søker forfremmelse eller ber om lønnsøkning. Mange som har det slik, jobber overtid for å møte den urealistisk høye standarden man har satt for seg selv.
Personer med bedragersyndromet har ofte også angst og depresjon. Selv om det ikke er en diagnose, er det anerkjent av psykologer og andre som en spesifikk form for intellektuell tvil på seg selv.
Perfeksjonisme og lav selvtillit
Psykologene Suzanne Imes og Pauline Rose Clance var de som først beskrev bedragersyndromet, i 1978. De brukte det den gang om høyt presterende karrierekvinner. I nyere tid har man kommet frem til at det rammer både kvinner og menn, i mange ulike yrker.
Perfeksjonisme, lav selvtillit og nevrotisisme er vanlige trekk hos personer med bedragersyndromet. Man tror at hver oppgave må løses perfekt, ber sjelden om hjelp og er veldig redd for å gjøre feil. Dette kan føre til at man utsetter oppgaver - i frykt for at man ikke skal klare å fullføre dem, eller til at man bruker mye mer tid enn nødvendig på oppgaven.
Det er ikke uvanlig at personer som sliter med slike tanker, i oppveksten har opplevd mye press om å prestere fra foreldrene.
Forskning antyder at omtrent 70 prosent av voksne opplever bedragersyndromet en eller annen gang i livet. Hos høytytende anslås det at omtrent 25-30 prosent har slike tanker.
