Intervju

Resiliens -om å håndtere en påkjenning

Hva er det som gjør at noen klarer seg godt gjennom en påkjenning eller krise, mens andre bukker under? I dette intervjuet med psykolog Anne Inger Helmen Borge og Haakon Engen kan du lese om resiliens, om vi kan lære oss god resiliens og om forskning som er gjort om resiliens under pandemien.

Temaside om Korona

- Resiliens handler om å rette seg opp etter en knekk, sier Anne Inger Helmen Borge.
Hun er professor emeritus i utviklingspsykologi ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo og har skrevet boken Resiliens – risiko og sunn utvikling.

Mennesker som er blitt utsatt for den samme type motgang og vansker, kan ofte reagere svært forskjellig. Resiliens handler om å klare seg bra på tross av vanskelige erfaringer eller opplevelser.

- Resiliens har å gjøre med at du kommer deg igjen etter en påkjenning, eller at du kommer deg bedre enn forventet. Særlig ser du dette om mange utsettes for samme påkjenning: Det vil være forskjellige reaksjoner for alle, og det vil være veldig store forskjeller på hvordan man tar det, sier Helmen Borge.

- Graden av resiliens har å gjøre med din egen personlighet, med de rundt deg og med det du selv opplever å ha vært utsatt for, sier hun.

Anne-Inger-Helmen-Borge_1920X1080.jpg
Anne Inger Helmen Borge er professor emeritus i utviklingspsykologi ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Evnen til å tilpasse seg

Resiliens kan kanskje best oversettes med det norske ordet "motstandsdyktighet".
- Resiliens viser det faktum at det er veldig store forskjeller på hvordan individer reagerer når de møter psykologiske eller fysiske utfordringer, sier psykolog Haakon Engen.

Engen er forsker med tilknytning til Psykologisk Institutt på Universitetet i Oslo og Institutt for psykiatri og stressmestring i Forsvaret. Han leder den norske armen av et internasjonalt prosjekt som undersøker hva som gjør noen av oss mer resilient mot de psykiske belastningene som koronaviruset har ført med seg. Undersøkelsen gjennomføres av det europeiske forskningsprosjektet DynaMORE, som ledes av Leibniz-senteret for resiliensforskning i Mainz, Tyskland.

- Egentlig kan vi bare si at et individ er resilient etter det har gjennomgått en utfordring.

- Som sådan er ikke resiliens noe man "har", men heller noe man "gjør". Resiliens er ikke en egenskap, men heller en måte å beskrive i hvilken grad et individ evner å tilpasse seg, sier Engen.
Man kan altså tenke på resiliens som en dynamisk prosess hvor et individ går fra å ha "normal" mental helse før det møter på en utfordring, som så fører til en forverring av den mentale helsen.

- Resiliens innebærer at man etter relativt kort tid går tilbake til normaltilstanden, sier han.

Her ser man også hvorfor det heter "resiliens" - det kommer fra latin og betyr "å springe tilbake", og er altså knyttet til fleksibilitet og evnen til å tilpasse seg nye forhold uten å "knekke".

 

Haakon-Engen_1920X1080.jpg
Haakon Engen er forsker med tilknytning til Psykologisk Institutt på Universitetet i Oslo og Institutt for psykiatri og stressmestring i Forsvaret.

Korona og resiliens

- Hva kjennetegner de som har stor grad av resiliens?

- Dette spørsmålet er vanskelig å svare på uten å vise til en spesifikk påkjenning. Det som kjennetegner resiliens til en påkjenning (for eksempel koronapandemien), er ikke nødvendigvis det som kjennetegner resiliens i en annen (for eksempel krig). Når dette er sagt, så har vi en del evidens for hva som kjennetegner individer som har vist seg å være resiliente under "normale" påkjenninger i den vestlige verden, sier Engen.

Han forteller at forskningen de har gjort på resiliens i forbindelse med korona, er ganske illustrerende på dette punktet.

- Her identifiserte vi en rekke psykososiale faktorer som var assosierte med lavere selvrapportert stress som følge av innskrenkningene som ble gjort i samfunnet. Den viktigste faktoren vi fant, var noe vi kaller "Positive Appraisal Style", som kan oversettes som å ha en positiv fortolkningsstil, eller en slags gjennomgående optimisme, hvor man tenker på det man opplever som noe man kan lære av, at man har tiltro til at ting ordner seg til sist.

Engen forteller at en annen viktig faktor forskerne identifiserte, var hvorvidt man opplevde at man hadde tilstrekkelig sosial støtte.

- Et viktig moment her er at vi ikke hadde noen god måte å måle hvorvidt personer faktisk hadde sosial støtte, men det peker på at resiliens fremmes av både interne og eksterne faktorer. På den andre siden fant vi at nevrotisisme - et personlighetstrekk som er assosiert med lett utløsbare negative følelser - var knyttet til mer opplevd stress under pandemien. Dette er ikke spesielt overraskende, men peker på at det er noen personlighetsfaktorer som virker inn på hvorvidt man er resilient, sier han.

- Et viktig moment vi også så, var hvor sterkt påvirket disse faktorene var av sosioøkonomisk status, spesielt inntekt og utdannelsesnivå. Dette tyder på, kanskje ikke overraskende, at tilgang til strukturelle ressurser "bufrer" mot effekten av stress, og gjør ens "iboende" faktorer mindre viktige.

Trene opp evnen til resiliens

- Kan man trene på å øke sin resiliens?

- Det håper vi! I DynaMORE prosjektet jobber vi nå med intervensjoner som skal fremme resiliens gjennom å trene opp evnen til å se optimistisk på vanlige livshendelser ved bruk av mobil teknologi. Hvorvidt dette faktisk fungerer og generaliseres til krisesituasjoner, gjenstår å se, sier han.

- Generelt tenker jeg at å trene seg til å se på hendelser som skjer i et moderat optimistisk lys er en viktig måte å fremme resiliens, men det betyr ikke at det er den eneste. Som vi ser i koronastudien, så er sosial støtte viktig, så å jobbe med å bygge et åpent og støttende sosialt nettverk er antagelig også en god måte å fremme resiliens på, sier Engen.

Han forteller at det er veldig lett å tenke på resiliens, motstandsdyktighet, som noe man "har" - noe som eksisterer i en person.

- Men da glemmer man at enkeltindivider alltid eksisterer i en kontekst, med familie og venner og kolleger og andre som alle kan hjelpe en å dra lasset når man møter utfordringer, sier han. 

Kan gå bra - tross alt

Anne Inger Helmen Borge forteller at det er interessant å studere forskjellene mellom mennesker særlig etter at det har en skjedd en katastrofe, utfordring eller påkjenning, og det er forventninger om at det kommer store psykiske vansker i etterkant.

- Men så ser vi at dette ikke skjer med alle. Det går bra tross alt. Vi bør studere de det går bra med, og ikke la problemene få dominere over resiliensen. Vi skal utvikle hjelp til de de som trenger det, men det er også viktig å ha med seg resiliensen, vi kan også lete etter det positive. Det har stor betydning for utvikling av mer effektive forebyggende tiltak.

Hun opplever at resiliensen kan komme i skyggen ved en katastrofe.
- Da jeg skrev boka om resiliens, fant jeg mange artikler om problemene som oppstår i forbindelse med katastrofer, men bare noen få om hvorfor det likevel går bra. Funn fra en rekke studier de siste 30 år, viser at det går bra med minst halvparten. Det er på tide å ivareta og forstå alle, men det kommer altfor lite til synes.
Hvilke kompetanse og styrker kan vi se når det går bra? Det har mye med hvordan man vinkler det. For det er der, hvis du vil se etter det, sier hun.

Borge forteller at alt dette handler mye om hvordan man tolker ting og ikke minst å forstå hva slags risiko man har blitt utsatt for. En person kan tolke noe som helt uoverkommelig, mens den andre tar det mye lettere. Og da hjelper det å snakke og lytte til dette. Hun mener det er nyttig å danne grupper av mennesker som kan uttrykke sine nyanser om det samme fenomenet.

- De har alle opplevd det samme, men reagerer forskjellig og da er det nyttig å grave i disse reaksjonene. Noen i gruppa gråter, men andre ser roligere ut. Kanskje kan de som gråter, lære noe av de som klarer å tenke på en annen måte. Også for de som har opplevd krig og terror, vet vi at det hjelper å ha framtidstro og planer. Det er veldig mye styrke i planer, så å tvinge deg til å se framover vil hjelpe. Resiliens handler mye om håp og det handler om ikke å grave seg ned i elendigheten.
Hun forteller at etter katastrofen på Manhattan 11. september 2001 viste det seg at venner kunne bidra like mye til resiliens som hjelpepersonellet.

- En venn kan gi refleksjon og opplevelse av støtte som er svært viktig. For de mellom 10 og 20 år er jevnaldrende viktigere enn noen gang. Vi har sett at resiliensen hos ungdom er sterk, men sårbar siden de hele tiden er i sterk utvikling, sier Borge.