Nyhetsartikkel

Spiseforstyrrelser og trening

For pasienter med spiseforstyrrelser er ikke trening kun en måte å holde vekten nede på, men også en måte å kontrollere sine egne følelser på.

En doktorgradsavhandling fra Norges idrettshøgskole har sett på trening blant kvinner med spiseforstyrrelser.

Målet var å kartlegge ulike aspekter ved fysisk aktivitet og fysisk form hos kvinner med spiseforstyrrelser sammenlignet med en kontrollgruppe av friske kvinner.

Les også: Dette er spiseforstyrrelser

Treningsmotiver

59 pasienter og 53 kontrollpersoner deltok i studien. Pasientene var innlagt ved avdeling for spiseforstyrrelser på Modum Bad, mens kontrollkvinnene ble trukket tilfeldig fra en database med kvinner i samme aldersspenn som pasientene.

Studien ble gjennomført i to faser, der den første fasen inkluderte både pasientgruppa og kontrollgruppa.

- I fase to sammenlignet vi data fra innleggelse med data fra utskrivning. Vi ønsket å undersøke hva som skjedde i forhold til fysisk aktivitetsnivå og motivasjon for å trene, sier stipendiat Solfrid Bratland-Sanda til NHI.no.

Kontroll på egne følelser

Et av funnene viste at pasientene opplevde det som viktigere å trene for å regulere følelser sammenlignet med kontrollgruppa.

- Det vil si at de bruker trening for å dempe vonde følelser, angst, ubehag og depressive tanker, sier Bratland-Sanda.

Å trene for å holde vekta var et viktig motiv for trening for mange - både for pasientgruppa og blant de friske kvinnene, og det ble ikke funnet noen forskjell mellom gruppene på dette. Uansett hvor mye og ofte de trente, var vektregulering viktig. Dette kan bety at trening for å regulere vekt er viktig for kvinner generelt, uavhengig av om de har en spiseforstyrrelse og hvor mye de faktisk trener.

Så forskerne på pasientgruppa isolert, var det å regulere følelser viktigere jo mer man trente.

Interessante forskjeller

- Det er viktig å huske på at motivasjonen for å trene er veldig kompleks. Og det er flere motiver til stede samtidig, sier Bratland-Sanda.

- For oss var det interessant å se på forskjellene mellom pasientgruppa og kontrollgruppa, sier hun.

Gjennomsnittsalder på pasientene var vel 30 år, og de hadde i gjennomsnitt vært syke i over 14 år.

Bratland-Sanda ble særlig overrasket over resultatene av studien på ett punkt: - Det overrasket meg at det å regulere følelser med trening, er så viktig. På forhånd hadde vi trodd at vektregulering er viktigere, sier hun.

Dermed er det ikke sikkert at mennesker med spiseforstyrrelser skal holde seg unna trening for å forhindre ytterligere vektnedgang. Kanskje kan trening i enkelte tilfeller være terapi i seg selv.

Likevel er bildet mer kompleks enn som så: - Å bruke trening som en følelsesregulator blir ofte sett på som bra. Men hvis man kun bruker trening til dette, må man ha hjelp til også å finne andre måter å ta hånd om følelsene sine på. For enkelte kan det å trene være en flukt fra problemet, sier Bratland-Sanda.

Utnytter ikke treningen

Selv om pasienter med spiseforstyrrelser ofte forbindes med ekstreme treningsmengder, så er det viktig å huske at det er stor variasjon mellom pasientene.

- Det er like viktig å se pasienter som faktisk trenger å komme i gang med trening, som de pasientene som trenger å redusere treningen, sier Bratland-Sanda.

Studien viser også at til tross for at pasientene var mer fysisk aktive enn de friske forsøkspersonene, var det ingen forskjell i fysisk form (kondisjon eller muskelstyrke) mellom de to gruppene. Det tyder på at pasientene ikke klarer å utnytte all treningen de legger ned.

Vil du vite mer?