Nyhetsartikkel

Trening: god behandling ved spiseforstyrrelser

En ny, norsk studie viser at trening og kostholdsveiledning som behandling av spiseforstyrrelser er minst like effektivt som kognitiv terapi.

- Vi må fjerne skepsisen mot bruk av strukturert fysisk aktivitet i behandlingen av spiseforstyrrelser, sier Therese Fostervold Mathisen.

I forbindelse med sitt doktorgradsarbeid har Therese Fostervold Mathisen undersøkt om fysisk aktivitet og kostholdsterapi er en god måte å behandle spiseforstyrrelser på – sammenlignet med kognitiv terapi.

Det er kognitiv terapi som i dag er den foretrukne behandlingen av spiseforstyrrelser.

Resultatene fra studien har overrasket mange.

Vil finne nye behandlingsmåter

Forskningsprosjektet er et samarbeid Norges idrettshøyskole (NIH) og Norges arktiske universitet (UiT) - og stipendiaten er finansiert av Norske kvinners Sanitetsforening.

- Vi inkluderte kvinner med bulimi og overspising i prosjektet vårt. Ettersom vi skulle teste ut et gruppebehandlingsprogram, var det viktig at de som deltok hadde et rimelig likt sykdomsbilde. Vi vet dessuten at dette er en gruppe pasienter som generelt er interessert i kosthold og i fysisk aktivitet, og at det nye behandlingstilbudet således har et potensial til å øke motivasjonen for å søke behandling, forteller Mathisen.

Kvinnene som deltok, var i alderen 18 til 40 år.

- Vi vet at det er få med denne lidelsen som søker hjelp. Det handler dels om lange ventelister i spesialisthelsetjenesten, men også at mange føler skam, og noen vet faktisk heller ikke at de har en klinisk lidelse de kan få hjelp til. Derfor mener vi det er viktig å teste ut nye behandlingsmåter, slik at flere tør søke hjelp tidlig, og slik at flere kan få hjelp raskere, sier Mathisen.

Hun forteller at av de som får hjelp, er det kun rundt 50 prosent som responderer på behandlingen de får. Dette er nok et argument for å finne flere alternative metoder for behandling.

Mathisen sier at hun hele tiden har hatt stor tro på at fysisk aktivitet og kostholdsveiledning vil kunne hjelpe denne gruppa.

- Kvinnene som deltok, hadde en lidelse som handler mye om angst, lavt selvbilde og lav mestringsfølelse. Vi vet fra andre studier at fysisk aktivitet kan bidra til å forebygge og å behandle dette, sier hun.

Stor skepsis til trening som behandling

Men trening i behandling av spiseforstyrrelser har ikke vært testet ut tidligere.

- Det har tradisjonelt vært veldig stor skeptisk til å bruke fysisk aktivitet i behandling av spiseforstyrrelser. Grunnen til det er at mange misbruker trening og får et tvangspreget forhold til det, sier hun.

De som misbruker treningen slik, har et mer komplekst sykdomsbilde og responderer dårligere på behandling. Mathisen sier at det derfor har vært god grunn til at psykologer har vært skeptisk til fysisk aktivitet i behandlingen.
- Men vi mener det er feil vei å gå, når man ikke aktivt bruker fysisk aktivitet i behandlingen. Man  bør lære denne gruppen til å få et annet forhold til trening, slik at de kan slippe de tvangspregede rutinene, samtidig som de også kan få nyte godt av alle de positive helseeffekter fra regelmessig trening. For vi vet at dette er bra for fysisk og psykisk helse for folk flest, sier hun.

Tre grupper

Deltagerne var delt i tre grupper i hennes doktorgradsarbeid:
En gruppe mottok kognitiv terapi, og den andre gruppen mottok trening og kostholdsveiledning. En tredje gruppe ventet på å få behandling, og var en kontrollgruppe for studien.

Tilsammen ble det gjennomført 20 behandlingstreff fordelt på 16 uker, med grupper på 5-8 personer og en terapeut i hver gruppe. Deltagerne ble fulgt opp gjennom studien, og også et halvt og ett år etterpå.

Gode resultater

- Resultatene viste at den nye metoden umiddelbart virket bedre enn den metoden som psykologene har brukt fram til dag - som er kognitiv terapi, forteller Mathisen.

Av de som fikk behandling med trening og kostholdsveiledning, ble halvparten friske eller friskere, mot 30 prosent av de som fikk kognitiv terapi. På lang sikt (6 mnd og 12 mnd etter behandling) hadde effekten fra kognitiv terapi tatt seg opp, slik at begge behandlingstilbudene til slutt fremsto som tilnærmet likeverdige.

- Det betyr at vår terapi virket like bra som det beste man har å tilby i dag, sier hun.

- Hvilken type trening inngikk i behandlingen?

- Vi vet at jenter generelt er opptatt av vektregulering og derfor ofte prioriterer forbrennende aktivitet (kondisjonspreget aktivitet), og dette er også kjent for jenter med spiseforstyrrelser. I vår studie la vi derfor vekt på styrketrening for å bryte dette mønsteret. Vi ønsket å introdusere en ny arena, der potensialet for mestring og progresjon var stort. Mestringsfølelsen står sentralt, og om de ikke hadde trent styrke før, fikk de fort oppleve mestring gjennom både teknikk forbedring og økt styrke, forteller Mathisen.

Deltagerne gjennomførte to styrketreninger og en intervalltrening i uka.

I tillegg til at mange responderte på behandlingen og ble friske fra sin psykiske lidelse, ble alle fysisk sterkere og de fikk en positiv endring i kroppssammensetning.

- Det ble også mindre tvangstrening. Det er viktig å få fram. Vi målte tvangstrening ved hjelp av et kjent spørreskjema, som kartlegger holdninger, motiver og praksis for trening. Både gruppen som fikk kognitiv terapi, og gruppen som fikk vår nye behandlingsmetode, ble bedre. Treningen virket altså ikke provoserende på symptomene og lidelsen, slik man tidligere kanskje har fryktet, forteller hun.

Mathisen forteller at forskergruppen hadde stor tro på dette utfallet hele veien. Men det har overrasket mange.
- Innen psykologien er dette kontroversielt og til dels provoserende, hvilket vi har fått kjenne litt på. Men resultatene er også blitt tatt godt imot, med stor interesse. Inntrykket jeg får når vi presenterer resultatene på kongresser, er at det er et positivt, overraskende funn, forteller hun.

Vil teste videre

Ennå er det tidlig å si om dette kan bli en ny terapiform for personer med spiseforstyrrelser.
- Vi ønsker å ta et skritt videre. Under kontrollerte forøk og med de beste terapeutene ble resultatene veldig bra, men hva når metoden skal praktiseres i dagens klinikker. Hvordan vil det virke når det blir en behandling i en naturlig situasjon, og ikke en forskningssituasjon, spør Mathisen.

- Vi ønsker å prøve ut om dette er gjennomførbart i dagens klinikker. Hvis det er det, og samtidig gir tilsvarende gode behandlingsutfall, har vi all dokumentasjon på plass til å si at dette må bli et permanent tilbud.