Nyhetsartikkel

Skilsmissebarns mentale helse

Hva skjer når barn mister kontakten med en av foreldrene sine?

En ny studie fra Universitetet i Bergen viser at barn som mister kontakten med en av foreldrene sine etter en skilsmisse, oftere sliter med psykiske helseplager.

Forskerne bak studien mener funnene er et viktig innlegg i debatten om barnelovgivning og omsorgsrett i forbindelse med skilsmisser.

Tap av kontakt

Studien er publisert i tidsskiftet Journal of Public Health og viser at selv om skilsmisse mellom mor og far stadig er blitt mer vanlig, fører ikke dette til bedret psykisk helse for barna som blir involvert. Det er ikke skilsmissen i seg selv som fører til helseplagene – skilsmissebarn generelt har ikke flere plager enn andre. Det er de barna som har mistet kontakten med en av foreldrene sine, som rapporterer om at de oftere har psykiske plager i forhold til andre grupper. Helseplagene ungdommene forteller om i studien, er psykosomatiske plager som blant annet vondt i hodet og ryggen. Andre melder om angst og en tredje gruppe om depressive plager.

Oftest far

Studien viser at det i de fleste tilfellene er faren barna mister kontakten med.

- Studien vår viste at flere mødre enn fedre beholdt kontakten med barnet etter skilsmisse. Vi så imidlertid ikke nærmere på hvordan psykiske plager var fordelt mellom de som hadde mistet kontakt med henholdsvis mor eller far. Det mest oppsiktsvekkende var forskjellen i psykisk helse hos de med bevart og tapt foreldrekontakt etter skilsmisse, hvor sistnevnte gruppe kom dårligst ut, sier Simone Frizell Reiter til NHI.no. Hun er er en av forfatterne bak studien.

- Det er ikke selve skilsmissen som er årsaken til de psyksiske plagene, men det at barn mister kontakten med en av foreldrene. Og hvis en av foreldrene dør, virker ikke dette på samme måte.

Går det an å si noe mer om hva det er ved denne mangelen på kontakt som fører til helseplager?

- Både tap av støtte og oppmerksomhet, samt mer økonomisk usikkerhet kan forklare noen av de negative effektene ved en forelders fravær, sier Frizell Reiter.

Tidligere studier har vist at for barn som mister kontakten med en av de biologiske foreldrene, hjelper det ikke nødvendigvis på plagene om det kommer inn en steforelder. Disse barna opplever likevel lavere grad av velvære sammenliknet med barn som har bevart kontakt med begge foreldrene. Det kan derfor synes som om biologiske foreldre er særlig viktige.

- En annen forklaring kan være det som i litteraturen kalles «parental alienation syndrome», hvor barnet fiendtliggjøres overfor den ene forelderen. Dette kan være belastende for barnet, sier hun.

Stigmatisering og fordommer

Forskerne så på utviklingen fra 1997 til 2009, en periode hvor skilsmisse ble vanligere. De forventet derfor at stigmatisering og fordommer knyttet til skilsmisse ble mindre, og at dette ville avspeiles som en bedring av psykisk helse.

- Overraskende nok fant vi ikke en nedgang av psykiske plager, hverken hos barn med bevart eller tapt foreldrekontakt, sier Frizell Reiter.

- Hva kan man lære av denne studien i skilsmisseoppgjør og i spørsmål om omsorgsrett?

- Funnet om at det i hovedsak er far som mister kontakt med barnet, er støttet av tidligere forskning. Dessverre vedvarer denne trenden selv om man skulle tro at en moderne lovgivning gav mer beskyttelse for begge foreldres rettigheter, sier Frizell Reiter.

Hun mener norsk lovgivning åpner for en skjevfordeling ved spørsmål om omsorgsrett.

- Dette skjer fordi retten som hovedregel skal idømme bosted hos én av foreldrene, dersom ikke foreldrene selv kan bli enige om fordelingen. Praksis viser at dette som oftest er mor. Delt bosted kunne i stedet vært hovedregelen i de tilfeller hvor foreldrene ikke kan bli enige.