Hva er en sorgreaksjon?
En sorgreaksjon er en psykisk reaksjon hvor et menneske kan føle både tristhet, oppgitthet, redsel og sinne. Sorg er ofte nært knyttet opp til følelsen av tap. Dette kan for eksempel være tap av ektefelle, venner eller arbeid, men det kan også være tap av egen helse, slik som ved alvorlig sykdom, eller tap av personlig trygghet, som etter å ha vært utsatt for voldshandlinger og overgrep.
Omfanget av en sorgreaksjon vil variere, og vil være avhengig av størrelse og alvorlighetsgrad av den utløsende årsak, samt av våre personlige egenskaper. Vår personlighet, våre ressurser og våre tidligere erfaringer vil på denne måten legge et grunnlag for hvordan vi vil reagere på et traume eller tap av noe som er viktig for oss. I tillegg vil de ressurser som er tilgjengelige for oss i vårt nettverk, ha betydning for utviklingen av en sorgreaksjon.
Forløpet
En sorgreaksjon omfatter gjerne flere faser.
Sjokkfase
Til å begynne med vil man kunne gjennomgå en såkalt sjokkfase. Denne fremkommer gjerne i sammenheng med akutt oppståtte traumer, som for eksempel trafikkulykker. Det er gjerne slik at vi ikke klarer å tenke klart eller oppføre oss som normalt. Oftest har vi ennå ikke fått full forståelse av hendelsens omfang og betydning. Det hele kan virke nesten uvirkelig. Noen reagerer med apati, mens andre blir rastløse og preget av angstsymptomer. Andre igjen vil vise aggressive trekk.
Reaksjonsfasen
Etter en kort periode begynner vi å få forståelse for hva som har skjedd, og hvilken betydning dette vil kunne få for oss. Vi beveger oss da over i en fase som benevnes reaksjonsfasen. I denne perioden vil mange følelser kunne vekkes i oss, men det vanligste er angst, depresjon, atferdsforandringer og kroppslige symptomer. For en periode er det hendelsen som opptar oss, og vi føler på det som har funnet sted. Det kan være vanskelig å se fremover, og det virker vanskelig å forstå hvordan livet skal gå videre. I denne fasen kan mange ha behov for hjelp utenfra, da følelsene og savnet kan være vanskelig å takle alene.
Reparasjonsfasen
Etter en stund kan det komme en tid hvor vi klarer å rette noe av vår oppmerksomhet mot omgivelsene, og bort fra det som utløste sorgreaksjonen. Mindre tid brukes til å gruble over det som har skjedd, og vi klarer å finne noe glede og interesse i vår omverden og aktiviteter som tidligere har betydd noe for oss. Vi har da gått inn i reparasjonsfasen.
Nyorienteringsfasen
Etter hvert klarer vi å begynne å se fremover. Vi innfinner oss med den forandringen som har funnet sted, og begynner å skape oss strategier for hvordan livet skal gå videre. Dette er den siste fasen i en sorgreaksjon, og kalles nyorienteringsfasen. For mange er dette heldigvis sluttresultatet av en sorgreaksjon hvor det meste så tungt og mørkt ut i en periode.
Behandling
En sorgreaksjon kan være tung å takle alene, og det er av avgjørende betydning at vi har noen å dele sorgen med. Det er viktig å benytte seg av sine nærmeste, og hvis du har gode venner, arbeidskamerater eller andre personer du har tillit til, bør du oppsøke dem. Noen synes at det kan være vanskelig å benytte seg av sitt sosiale nettverk for å få hjelp, og da er det muligheter for å få hjelp hos legen eller annen profesjonell hjelper. Et menneske kan både lytte, trøste, støtte og hjelpe til nytenking, og det er akkurat slike kvaliteter som kan bidra til at en sorgreaksjon blir lettere å takle.
I tillegg til å benytte seg av sitt sosiale nettverk er det viktig å opprettholde søvn og matvaner. Sorgbehandling er energikrevende, og det å opprettholde størst mulig grad av fysisk velvære kan ha stor betydning. I en kort fase kan det være nødvendig å få noen medikamenter å sove på, og kanskje kan det være nyttig med en kortvarig sykmelding. Likevel er det ikke slike tiltak som hjelper deg til å komme gjennom sorgen, men det kan bidra til at du kan samle dine ressurser til å bearbeide følelsene og dermed komme et steg videre.
Det å kjenne på følelsene kan ofte være vondt, og det er lett å prøve å unngå dem. Likevel er dette den dårligste måten å takle sorg på, og det må oppfordres til heller å ta frem følelsene enn å unngå dem.