Nyhetsartikkel

Tvangslidelser (OCD) hos barn

- En tvangslidelse gjør at du blir invadert av tanker du ikke ønsker å ha. Typisk er å tenke at ting er farlig, ekkelt, ubehagelig eller urenslig, og så må man foreta handlinger som overdreven vasking for å bli kvitt tankene, sier spesialist i pediatri og barne- og ungdomspsykiatri, Bernhard Weidle (bildet).

En nevropsykiatrisk lidelse

Weidle forteller at OCD er en nevropsykiatrisk lidelse. Nettverksbaner mellom frontalhjernen, basalgangliene og thalamus spiller trolig en rolle i utviklingen av OCD. Trolig har hjernens ulike nevrotransmittere, som dopamin, serotonin og glutamatsystemet betydning for utviklingen av sykdommen.

Tvangslidelser er arvelige og studier har vist en opphopning av OCD i familier. OCD er en tung og sosialt krevende lidelse for et barn. Men også foreldre og miljøet rundt et barn med OCD blir selvfølgelig rammet.

- Dette avhenger av alvorlighetsgraden. For foreldrene er dette ofte en fortvilende situasjon, de ser godt at noe er galt. Det kan føre til at hele familien blir fanget i dette og opplever store begrensninger, forteller Weidle.

Noen foreldre håndterer problemet ved å følge barnet og hjelpe til å ta de forhåndsreglene barnet krever i forhold til tvangen. Den andre metoden er å prøve å presse barnet til å slutte med dette "tullet", som gjerne fører til konflikter og at barnet handler i skjul. Ingen av delene hjelper barnet å bli bedre.

- Det vanligste er en kombinasjon av de to: både gulrot og pisk. Først forsøker foreldrene å skjønne barnet og tilpasse seg til det OCD krever, men så får de nok og forsøker å få barnet til å slutte med tvangshandlingene, forteller Weidle.

Forrige side Neste side