Nyhetsartikkel

Tvangslidelser (OCD) hos barn

- En tvangslidelse gjør at du blir invadert av tanker du ikke ønsker å ha. Typisk er å tenke at ting er farlig, ekkelt, ubehagelig eller urenslig, og så må man foreta handlinger som overdreven vasking for å bli kvitt tankene, sier spesialist i pediatri og barne- og ungdomspsykiatri, Bernhard Weidle (bildet).

Kognitive teknikker

Weidle forteller at 50 til 60 prosent av de som har tvangslidelser, har tilleggssymptomer. Vanligst er ADHD, Tourettes syndrom, angstlidelser eller autismespekter forstyrrelser. ADHD og Tourettes syndrom kommer som regel først, så kommer tvangen gjerne et par år etterpå.
- Når vi utreder for tvangslidelser, skal vi også se etter ADHD og andre tilstander som kan forkomme samtidig med OCD, sier Weidle.

Uansett hvilken type behandling man velger, er det viktig at også foreldrene er involvert. Barna får hjemmeøvelser alt etter hvilke tvangstanker de sliter med. Foreldrene får rollen som støttespillere i et felles lag med barnet/ungdommen og terapeuten mot tvangen. 

- Vi skreddersyr behandlingen etter den enkeltes behov og tempo, sier Weidle. Barna kan være motiverte for å bli friske, men de har ofte ikke tro på at de vil få det til. Under behandlingen må de få se og erfare at det ikke skjer noe forferdelig om de trosser tvangen. Og gjør de det mange nok ganger, jobber de seg mot å få et normalt liv igjen.

De kognitive teknikkene er hjelpemidlene, og de beskriver Weidle på denne måten:

  • Eksternalisering: Å beskrive tvangslidelser som noe som ligger utenfor og ikke er en del av barnet, er en viktig tilnærming gjennom hele behandlingen.
  • Kognitiv omstrukturering: På grunn av urealistisk farevurdering trenger barnet ofte hjelp til å omstrukturere negative automatiske tanker som katastrofetenking og magisk tenking. Ved hjelp av kognitive teknikker, som for eksempel sokratisk utspørring og atferdseksperimenter, hjelpes barnet til å identifisere det overdrevne i farevurderinger, omstrukturere tankemåten og erstatte den med alternative og mer realistiske tanker.
  • Konstruktiv selvinstruksjon: Barnet lærers til å gjenkjenne tankene som falske alarmer som det ikke trenger å bry seg om. 
  • Eksponering og reframing: Barnet lærer å oppsøke angstfremkallende situasjoner og holde ut ubehaget det utløser: «Angst for falske alarmer er veldig ubehagelig, men ikke farlig, angst er gull verdt for å bli frisk»
Forrige side Neste side