KvalitetssjekkDa terroren rammet New York den 11. september i 2001, var Ann Kern-Godal på et WHO-møte i et muslimsk land. Hun jobbet da som Executive Director i General Management for Verdens Helseorganisasjon, og var strandet i noen dager før det ble åpnet for flytrafikk igjen.
- Tankene mine var hos mine amerikanske kollegaer, og jeg tenkte mye på døden. Hva ville jeg følt at jeg hadde gått glipp av, dersom jeg døde da? Jeg var nesten 60 år, og den livslange drømmen min om å jobbe med hesteassistert terapi med personer med handikap, ble veldig intens, sier Kern-Godal.
Les også: Hesten som terapeutikum
En omstilling å bli elev
Tilbake på hovedkontoret i Geneve, hadde Kern-Godal bestemt seg. Hun gikk inn på kontoret til Gro Harlem Brundtland og sa opp jobben sin, for å kunne forfølge drømmen om å jobbe med hester og funksjonshemming.
- Du? Spurte hun. Har du noen kvalifikasjoner da? Spurte hun videre. Det hadde jeg ikke. Men som ung hestegal jente, som ikke fikk hest av foreldrene mine, sa moren min følgende: "Dersom du virkelig vil jobbe med hester, kommer du til å gjøre det en dag". I dag er jeg friskere og gladere på grunn av det valget, og gjennom studiene føler jeg at jeg gir noe tilbake, sier Kern-Godal.
Etter å ha sluttet i jobben i WHO fulgte en helt ny hverdag. For å lære om hesteassistert terapi meldte Kern-Godal seg som frivillig for et terapisenter i Geneve (ved Association Anima).
- For meg var det en utfordrende omstilling, å gå fra å være i en lederstilling til å bli en elev. Men i 1990 hadde jeg skrevet min mastergrad om helsen til eldre arbeidere, inkludert frivillige. Jeg hadde derfor en viss idè om hva jeg hadde begitt meg ut på. Å be om hjelp er fortsatt et viktig element. Etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg fått behov for hjelp fra de unge jentene i stallen til å ha salen på hesten dersom jeg vil ut og ri en dag. Men jeg tror også at det er bra for de unge jentene å ha en eldre dame i stallen. Eldre og unge mennesker har mye å lære av hverandre, sier Kern-Godal.
