Kronikk: Selektiv mutisme

¹Selektiv mutisme beskriver en angsttilstand hvor barn og unge konsekvent ikke snakker i visse sosiale situasjoner som i barnehage eller skole, mens de snakker fritt hjemme med nær familie. Tausheten skal ikke forklares bedre ved en autismetilstand, psykose eller en spesifikk språkforstyrrelse.

Når disse barna ikke snakker, kan noen kommunisere ved å peke, nikke eller riste på hodet. Andre igjen er helt tilstivnet uten gester og får ikke formidlet sine behov. Tilstanden kan vare helt til voksen alder med store konsekvenser både skolefaglig og sosialt.

Forekomsten i Norge er ukjent, men utenlandske studier rapporterer om lag 1 prosent. Tilstanden starter som regel før 5 års alder og er noe vanligere hos jenter.

Det er viktig å skille mellom sjenanse, fåmælthet og selektiv mutisme. Sjenerte barn trenger litt tid i nye situasjoner, men begynner å snakke etter en stund. Fåmælte barn prater lite generelt.

I eldre litteratur ble selektiv mutisme forstått som trass - det vil si at barna bevisst manipulerte sine omgivelser med å ikke ville snakke. Senere forskning har vist at dette ikke er riktig, og i dag er det faglig enighet om at tausheten er knyttet til engstelse. Disse barna vil gjerne snakke, men får det ikke til.

Hvem utvikler selektiv mutisme?

Foreldrene forteller som regel at barna alltid har vært forsiktige overfor fremmede og i nye situasjoner, men at problemene med total taushet først ble tydelig ved barnehage- eller skolestart.

Det er vist at selektiv mutisme er knyttet til et tilbakeholdende temperament og sosial engstelse med frykt for å gjøre feil og å dumme seg ut. Disse trekkene kan "gå i familier".

Flerspråklige barn og barn med utviklingsforstyrrelser (f.eks. forsinket språkutvikling og motorisk utvikling) er også mer utsatt for å utvikle selektiv mutisme. Tausheten kan skjule de ulike utviklingsvanskene for omverdenen, så barna ikke får den hjelp og støtte de trenger.

Det er rimelig å anta at årsaken til selektiv mutisme er sammensatt, og at både iboende faktorer hos barnet (temperament, utviklingsforstyrrelser), utløsende faktorer (barnehagestart) og vedlikeholdende faktorer (hvordan omgivelsene forholder seg til taushet) spiller en rolle.

Hvordan går det med barna over tid?

Oppfølgingsstudier av ubehandlede barn med selektiv mutisme finnes ikke.

Etter behandling blir mange kvitt tausheten innen voksenalder, men de kan fortsatt streve med sosial engstelse og kommunikasjon.

Noen voksne som har hatt tilstanden, forteller at de plutselig klarte å snakke, mens andre beskriver at utviklingen var trinnvis. For noen har et miljøskifte vært viktig, mens for andre har det bare forsterket problemet.

Hvem møter problemet først og hva er en nyttig tilnærming?

De fleste barn i Norge går i barnehage fra 1-2 års alder og det er derfor foreldre og barnehageansatte som først blir klar over tilstanden.

Barnehagepersonell må ha kunnskap om selektiv mutisme og hvordan de skal forholde seg til tause barn. Det er vår erfaring at helt enkle «grep» noen ganger kan hjelpe barna til å begynne å snakke og dermed hindre forsterking av problemet og henvisning videre i hjelpeapparatet. Barn med et tilbaketrukket og forsiktig temperament trenger mer tid i situasjoner der alt er fremmed og nytt.

Foreldrene må oppfordres til og tillates å være mer tilstede ved oppstart i barnehagen og skole, og overgangen må skje mer trinnvis enn vanlig. Barnet kan for eksempel komme på besøk uten at det er andre barn der; hilse på lærer alene osv. De bør også få en fast voksenkontakt for en periode og skjermes for store grupper med barn til de er blitt tryggere. I tillegg anbefaler vi at lærere benytter seg av prinsippene for defokusert kommunikasjon når de skal nærme seg et taust barn.

Disse prinsippene er som følger:

Kontakt:
Gå ikke for tett på barnet og sitt heller ved siden av enn rett overfor ham eller henne.
Reguler blikkontakten ved å se mest på aktiviteten dere holder på med og ikke direkte på barnet

Kommunikasjonsform og tema:

Unngå å spørre barnet direkte om ting. Bruk heller åpne og undrende spørsmål som « jeg lurer på om ...; mon tro om...»

Samtaleemnet bør handle om noe barnet er interessert i, ikke om barnet selv. Det er også lettere å begynne å si noe med lite kommunikativt meningsinnhold som for eksempel å delta i en telle-lek; benevne farger o.l.

Oppretthold dialogen:
Gi barnet mer tid til gjensvar enn vanlig. Fortsett kommunikasjonen på en rolig måte hvis det ikke kommer noe svar. Noen blir selv tause når den de snakker med ikke bidrar, mens andre begynner å stille mange spørsmål. Ingen av disse løsningene hjelper disse barna til å begynne å prate.

Reguler reaksjonen når barnet begynner å snakke:

Hvis barnet sier noe verbalt, er det viktig å ta det som en selvfølge og ikke vise stor begeistring. Barn med selektiv mutisme frykter for mye fokus og oppmerksomhet hvis de begynner å snakke.

Henvisning og utredning

Hvis tiltak som nevnt ovenfor ikke gir resultater etter en måneds tid, bør barnet henvises videre i samråd med foreldrene.

Kommunepsykologer, PPT og BUP er aktuelle instanser. Når familien blir tatt imot i hjelpeapparatet, bør det gjøres en diagnostisk avklaring og en utredning av språk og kognisjon før behandlingen settes i gang.

Behandling

Et godt samarbeid mellom foreldre, lærere, PPT og hjelpere i helsetjenesten er avgjørende for å lykkes med å få et barn med selektiv mutisme til å begynne å snakke. Alle som møter barnet i det daglige må få god informasjon om tilstanden og være klar over at behandlingen kan ta tid. Det er også nødvendig å ha en realistisk forestilling om hva en kan oppnå med tiltakene.

Det fleste barn med selektiv mutisme vil fortsatt være forsiktige i nye situasjoner selv etter at de har begynt å prate. Tiltakene bør fortrinnsvis foregå i barnehagen eller på skolen der problemet er og ikke på terapeutens kontor.

Nyere behandlingsforskning har vist at bruk av teknikker fra kognitiv atferdsterapi er til hjelp for barn med selektiv mutisme. Vi har i våre studier benyttet en trappetrinnsmetode der barnet deltar i et spill som krever enkel verbal kommunikasjon, først med foreldrene og terapeut hjemme og deretter gradvis med terapeut, lærere og andre elever i barnehagen/skolen.

For mer detaljer, henvises til en norsk veileder (Lundahl et al., 2021) og et nedlastbart lærebokkapittel på norsk og engelsk (Ørbeck et al., 2019).

Medikamentell behandling har også vært forsøkt ved selektiv mutisme. Det foreligger noe dokumentasjon på at det kan ha en viss effekt, men bør først vurderes etter manglende respons på relevant psykologisk behandling.

¹