KvalitetssjekkMedisinstudiet i Trondheim
Da Terje startet jobben ved Det medisinske fakultet i Trondheim i 1992, hadde fakultetet nettopp fått en utfordring fra utdanningsminister Gudmund Hernes om å lage et innovativt medisinstudium i Trondheim. Allmennlegemiljøet i Trondheim så dette som en utfordring. Sammen med fem andre allmennleger skrev Terje en alternativ studieplan der en større del av studiet skulle involvere allmennmedisin. Initiativet ble belønnet med at Terje ble sterkt involvert i utformingen av det nye studiet. Han deltok i studiereiser til kjente universiteter i Europa og Nord-Amerika som var foregangsuniversitet innen undervisning. «Jeg fikk lære hvordan man lærer best», sa Terje.
Det medisinske fakultet vedtok at studiet skulle bygge på prinsippene i problembasert læring (PBL) og økt involvering av allmennleger i undervisningen.
Det første kullet i det nye medisinstudiet startet i 1993. Terje var eneansvarlig for å utvikle «Lege-pasient-kurset», som bestod av 65 kurs i 1. og 2. studieår som medførte at medisinstudentene traff pasienter fra første uke av studiet ute i allmennpraksis, istedenfor å vente til langt ut i studiet1. Formålet var å bidra til å bedre kommunikasjonen mellom leger og pasienter. Halvparten av kursene foregikk på Ferdighetslaboratoriet på fakultetet og innebar også en langtrukken innføring i kliniske, praktiske ferdigheter. Undervisningen medførte at over 20 allmennleger ble tilsatt i deltidsstillinger som universitetslektorer ved fakultetet.
Terje etablerte også en undervisningsserie med åtte kurs i klinisk beslutningslære for studentene i 3. og 4. studieår2. Han var svært engasjert i studentene og husker fortsatt den ene studenten som ikke besto muntlig eksamen.
– Det var leit. Mange av studentene kunne det egentlig. De ble bare veldig nervøse. Da må man hjelpe dem litt i gang. Men akkurat den studenten kunne rett og slett ikke stoffet. Jeg tror ikke han møtte opp i timene, fortalte han.
I en takk fra Kull 94, kan man blant annet lese: Hvis alle kunne gjøre undervisningen like strukturert og ikke minst gjennomtenkt som Terje Johannessen, så ville vi kanskje kunne gå til eksamen uten panisk eksamenslesing og overveldende angst for å stryke.
Det var nettopp disse erfaringene med samhandling, forskning, læring og kommunikasjon, som førte til ideen om det som skulle bli Norsk Elektronisk Legehåndbok.
