Nyhetsartikkel

Å leve med amyotrofisk lateralsklerose (ALS)

Margaret Moen har kjempet siden hun aksepterte at ingenting kan stoppe sykdommen. Gode venner og familie gjør hverdagen verdifull, men sorgen og tapene er mange. - Akkurat nå er den største utfordringen at jeg mister stemmen. Men ellers er det tanken på å bli helt hjelpeløs, sier hun.

Margaret Moen. Foto: Privat

Hopp til innhold

En augustdag i 2011 da Margaret Moen (63) var på vei til skolen der hun jobbet som lærer, oppførte plutselig den venstre foten seg merkelig. Foten "dumpet" mot bakken uten at hun forsto hvorfor.

- Jeg trodde først at det hadde med joggeskoene å gjøre. Men det viste det seg å være likedan med andre sko, sier Moen.

- Jeg var sikker på at det ville gå over. Først i mars 2012 sa jeg til legen at vi måtte finne ut hva dette var, sier Moen.

Strevde med ord

I mai 2012 gjennomgikk Moen nevrografi (en undersøkelse som måler hvor godt nervene fungerer), og MR i juli 2012.

- På samme tid hadde jeg mye vondt i ryggen. Høsten 2012 var jeg på ryggskole på St. Olavs Hospital. Der begynte jeg å merke svakhet i venstre fot. Jeg fikk problemer med å utføre øvelser som dype knebøy, sier Moen.

Samtidig som hun hadde utredninger og ryggskole, trente hun på Sats 2-3 ganger i uken - både styrketrening og kondisjonstrening.

I juni 2013 ble Moen operert for spinal stenose.

- Operasjonen var vellykket, men jeg ble jo ikke bedre i foten, sier Moen.

Høsten 2013 merket hun at hun ikke klarte å få opp tærne på høyre fot.

- Samtidig som dette skjedde, fikk jeg problemer med å uttale visse ord. Jeg hadde de i hodet, men strevde med å få dem ut. Jeg fikk også problemer når jeg en sjelden gang svelget vrangt - da mistet jeg nesten pusten. Det var en fæl opplevelse, sier Moen.