Informasjon

Å leve med angst

- Jeg har hatt angst hele livet. I barne- og ungdomsårene kalte man det faser og problemer. I ettertid ser jeg at dette var angstperioder. Men det var i 1975 jeg først lærte å kjenne hva det var, for da brøt jeg sammen for første gang, sier Morten (70).

Hopp til innhold

Han arbeidet på den tiden i et arbeidsmiljø med mye mobbing. Arbeidsansvaret var uklart. Andre delvis tok, delvis fikk hans arbeidsoppgaver. Det handlet ikke om manglende innsats, for de var flere som opplevde det samme.

- Når jeg tenker på det nå, så blir jeg både sint og trist. Summen av alt dette, ble for mye. På sommeren, like før jeg skulle ha ferie det året, rømte jeg fra arbeidsstedet mitt. Da kom det frem til overflaten. Da visste jeg at det var noe. Jeg rømte til feriehuset. Der ble jeg sittende på loftet og gråte, mens resten av familien - min kone og to barn - satt nede og lurte på hva som skjedde med meg, sier Morten.

Fortvilet og forbauset

Han kontaktet en god venn som var bedriftslege. Denne legen var flere timers bilreise unna, men kona ordnet med barnevakt, og de to kjørte dit. Morten forstår fortsatt ikke hvordan han klarte å kjøre dit, i den forfatningen han var i da.

- Jeg husker at jeg sa til legevennen min at "jeg kan ikke jobbe lenger". Jeg var så fortvilet og forbauset over dette. Jeg forsto det ikke selv, sier Morten.

Legen tok seg god tid. Det ble flere besøk. Morten opplevde at han fikk god hjelp av legen. Ikke minst fordi legen først og fremst var et godt medmenneske. Morten ble sykemeldt, og dro tilbake til byen. Senere fikk han plass som dagpasient på psykiatrisk sykehus. Der fikk han samtaler med psykolog i ett års tid.