Informasjon

Etter selvmordet

- Jeg tenker på hvordan han har hatt det, og hvordan du kan leve så tett på noen uten å ane at noe er så fatalt. Det er nesten som om noen drukner i hendene dine. Han greide ikke å si noe om at han hadde det så vondt, men han greide å ta sitt eget liv, sier Laila Berg Nesset.

Hopp til innhold

Da Laila Berg Nesset ikke kunne finne mannen sin hjemme, trodde hun først at han hadde reist for å besøke søsteren sin. Men da hun fortsatt ikke hadde hørt noe fra ham etter å ha kontaktet familie og slekt, ble hun redd og ringte politiet.

- Jeg trodde at han kanskje hadde gått seg en tur, og at han var lei seg eller hadde fått et illebefinnende. Jeg ville dra for å lete etter ham, men politiet insisterte på at jeg ikke skulle gjøre det. De sa at de skulle komme hjem til meg om ti minutter, og de gjorde faktisk det, sier Berg Nesset.

Foreldrene til Berg Nesset kom hjem til dem. Ikke lenge etter hadde politiet funnet mannen hennes. Mannen som hun hadde to barn med, og som hun hadde vært gift med i 21 år, hadde begått selvmord.

- Du kan ikke tro det. Det er så forferdelig og sjokkerende at du umulig kan forestille deg noe sånt, sier Berg Nesset.

Hun hadde ingen mistanke om at ektemannen slet. Han hadde aldri sagt noe som kunne tyde på at han hadde tanker om selvmord. I ettertid har hun lett desperat i minnet etter tegn på hva som skulle skje, men selvmordet kom som lyn fra klar himmel.

Politiet ville hente sønnene

Midt i fortvilelsen og sjokket over å ha mistet ektemannen, måtte hun straks konsentrere seg om guttene sine. Politiet ønsket å gå inn i skolen for å hente ut de to sønnene på 11 og 12 år, fordi de var redde for at ryktene om farens død skulle nå guttene før de rakk å komme seg hjem. Men Berg Nesset fryktet at det ville bli en større påkjenning for dem å bli hentet på skolen av politiet, uten at de visste hvorfor.

- Da ville de jo straks skjønne at noe var galt. Jeg ønsket at de skulle reise hjem med bussen slik som de pleier å gjøre, slik at jeg kunne fortelle dem her hjemme hva som hadde skjedd, sier Berg Nesset.

Den yngste sønnen kom med bussen. Men den eldste sønnen hadde mistet busskortet sitt og ringte fra skolen og spurte om noen kunne hente ham, og om noen av skolekameratene hans kunne sitte på. Da moren sa at hun kunne hente ham, men at ingen andre fikk sitte på, syntes sønnen det var rart. I forvirringen spurte hun faren om han kunne hente sønnen for henne.

- Faren min er en klippe, og en veldig sterk mann. Men da jeg spurte ham om dette, så han lenge på meg, og det gikk opp for meg hva jeg spurte ham om. "Selvfølgelig kan jeg hente ham, men da må du være med meg", sa han. Først da skjønte jeg hvor vondt det ville være for min far å møte barna og ha med seg et slikt budskap, sier Berg Nesset.