Nyhetsartikkel

Fedmekirurgi - ingen enkel løsning

- Det dummeste jeg hører, er når folk sier at jeg har valgt en enkel løsning, sier Pia. To og et halvt år etter operasjonen har hun halvert vekten - men det har hatt sin pris.

Illustrasjonsfoto - Colourbox.

"Pia" (43) veide 140 kg da hun gjennomgikk en gastrisk bypass i november 2007. Inngrepet, som er en av de vanligste slankeoperasjonene, går ut på at kirurgene ved hjelp av kikkhullskirurgi kobler ut ca 95% av magesekken og forkorter tarmen 1.5meter.

Se vår animasjonsvideo av gastrisk bypass her.

- Jeg hadde forsøkt alt av slankekurer. Grethe Rohde, Cambridge-kuren, ananas-kuren... Det eneste jeg ikke hadde forsøkt var kjevelås, men jeg har så sprø tenner, så det turte jeg ikke, sier Pia.

Hun hadde ingen sykdommer som følge av fedmen, men visste at det bare var et spørsmål om tid før de kom. For henne var inngrepet en siste utvei.

- Jeg ville se jenta mi vokse opp. Ville ha muligheten til å kanskje oppleve det å bli mormor en dag, sier Pia.

Ba selv om henvisning

Hun ba først fastlegen om å henvise henne til vurdering for overvektskirurgi.

- Jeg fikk ikke noe hjelp av ham. Jeg husker jeg satt i bilen og gråt og var fortvilet etterpå. Så ringte jeg til fastlegen til faren min, og hadde en lang samtale med ham. Han lyttet til meg, og sendte en henvisning til nærmeste sykehus som tilbød slik behandling, sier Pia. To måneder senere begynte hun på det obligatoriske livsstilsendringskurset man må igjennom før en slik operasjon. Der lærte de blant annet om kostholdsendringer de måtte gjøre før og etter operasjonen, og endel om hvilke psykiske og fysiske reaksjoner som er vanlige i forbindelse med en slik operasjon.

I løpet av kurset går Pia ned 10 kilo, men hun må kjempe for å holde dem unna. De siste tre ukene får hun innta maksimalt 1000 kilokalorier om dagen.

Grudde seg

Dagen før operasjonen er Pia redd. Hun gruer seg voldsomt til operasjonen, klarer ikke å slappe av, klarer ikke å sove. På sykehuset gir de henne sovetabletter. Hun husker bare vagt at de henter henne til operasjonen neste dag, at hun går ned til operasjonsstuen og legger seg på operasjonsbordet.

- Da jeg våknet etter operasjonen føltes livet egentlig ganske greit, bortsett fra at jeg var veldig tørst. Jeg skulle ikke drikke noe det første døgnet, så jeg fikk bare suttepinner. De smakte våt svamp, sier Pia.

Neste dag føler hun seg riktig sprek. Hun går selv ned fra avdelingen og ut for å ta en røyk. Samme kveld blir hun brått dårlig.

Legene forsto ikke straks hva som var galt. De foreslo flere sykdommer de trodde det kunne være, blant annet lungebetennelse og tarmlekkasje. Så skjønte de at det var tarmslyng.

Samme kveld ble hun operert for tarmslyng. To dager senere fikk hun dobbeltsidig lungebetennelse.

Flere komplikasjoner

Ti dager etter operasjonen får hun reise hjem. En uke senere begynner det å lekke betennelsesvæske fra tarmslyngsåret. På akuttmottaket blir såret renset, og hun får antibiotika.

- Jeg forsøkte å fortelle legen på akuttmottaket at han måtte sende med meg mer antibiotika, ettersom kroppen er dårlig til å ta opp både næring og medisiner kort tid etter en slik operasjon. Han hørte ikke på meg.

To dager senere sprekker hele såret. På sykehuset fyller de to pussbeger. Det tar flere uker før hun før lov til å forsøke å være i vanlig aktivitet igjen, og uten konstant tilsyn.

De første dagene etter fedmeoperasjonen får hun bare lov til å drikke litt. Hele den første uken må all føde være flytende. Deretter følger to uker med kun most mat.

- Jeg har ikke spist kyllingsuppe siden, for å si det sånn. Det var en sultekur. Den første tiden tar ikke kroppen opp noe næring. Du er ikke sulten, men føler deg enten tom eller full i magen. Når jeg har spist, er jeg alltid kvalm og har hjerteklapp, sier Pia.

Gikk ned 40 kg på seks måneder

Kiloene raste av henne og gleden over vektreduksjonen var stor. I løpet av det første halve året gikk hun ned over 40 kg.

- Det er skremmende mye på kort tid. Jeg ble redd for å spise. Jeg visste hvor dårlig jeg ble hver gang jeg spiste. Ofte kaller jeg operasjonen for "matabus" (jfr. antabus), sier Pia.

Igjen ba hun fastlegen sin om hjelp. Heller ikke nå fikk hun det. Hun skiftet fastlege, og møtte forståelse hos sin nye lege.

- Nå får jeg kvalmestillende medisiner slik at jeg skal klare å spise tre måltider om dagen. Men jeg må være veldig påpasselig med å ikke spise verken for mye eller for fort, sier Pia.

Det hender fortsatt at hun gruer seg til å spise. Men hun vet hun at hun trenger det, at hun må unngå å bli ytterligere tappet for krefter. Hver tredje måned tar hun en B12 sprøyte. Kroppen klarer ikke lenger å absorbere dette vitaminet.

- Som bakrus, juleforspisning og influensa på en gang

Et svært plagsomt problem hun har fått etter operasjonen, er dumping. Dette er vanlig blant de som nylig har gjennomgått en gastric bypass.

- Dumping er som bakrus, juleforspisning og influensa på en gang. Jeg har nå fått en bitteliten magesekk. Der skal maten skli unna, men hvis jeg spiser for fort, for store biter eller en bit for mye, blir jeg dårlig. Smaken er fortsatt god, men jeg har ikke lenger den samme gleden av å spise. Jeg spiser mye fisk og rød ryvita (knekkebrød), og mer protein enn karbohydrater. Fett og sukker gir garantert ubehag. Melk kan jeg ikke drikke lenger. Vann blir jeg også dårlig av- utrolig nok. Jeg har mye luftproblemer, og har avføring 4-5 ganger om dagen. Da haster det. Det er vel ingen arbeidsgiver som vil ansette noen som løper på do hele tiden, sier Pia.

Pia har en god utdannelse, men har fortsatt ikke maktet å komme tilbake i jobb.

- Jeg forsøkte for et par måneder siden. Den første uken klarte jeg å jobbe, men tilbragte resten av dagen på sofaen - helt utslitt. De neste ukene ble formen bare verre og verre, sier Pia.

De siste to årene før operasjonen klarte hun heller ikke å jobbe.

- Å drasse rundt på en dobbel kropp er ganske tungt, både fysisk og psykisk. Det er heller ikke så mange som vil ansette noen som er så stor, sier Pia.

Tror hun har vært uheldig

Energiløsheten har vært det tyngste etter operasjonen. Som regel kjenner hun straks hun våkner om hun får en god dag eller ikke. De fleste dagene opplever hun som tunge.

- Da går jeg til sofaen og venter på at jeg skal klare å spise. Kroppen kjennes ut som den er halvveis i koma. Hodet er våkent, men kroppen forråder meg. Jeg klarer ikke. Det er som å få bena spent bort under meg. At immunforsvaret er sterkt svekket etter operasjonen er også hemmende i hverdagen, sier Pia.

Hun understreker at hun har noen gode dager også, da fungerer kroppen bedre.

- Det er litt flaut. Operasjonen var frivillig, så jeg vil helst ikke si noe om dumpingen eller energiløsheten. Jeg tenkte hele tiden at ting skulle bli som forrige gang jeg var slank. Da var det ingenting som stoppet meg. Jeg skulle trene og leve som før, men slik er det ikke, sier Pia.

Hun tror hun har vært uheldig. For i ettervernsgruppen møter hun mange andre som har vært igjennom det samme inngrepet.

- Mange av de jeg snakker med der har veldig positive erfaringer. De var tilbake i jobb etter maksimalt seks måneder, og stortrives med livet. Jeg har bare hørt om noen få andre som fortsatt dumper etter to år, sier Pia.

- Ikke lett å venne seg til en ny kropp

Kroppsvekten er halvert på under tre år. Da kan det være vanskelig å finne og kjenne igjen seg selv. Ofte opplever hun at speilbildet virker fremmed, og hun går fortsatt automatisk inn på klesbutikker med de største størrelsene, når hun skal ha noe nytt.

- Av og til ser jeg speilbildet mitt i et vindu. Da snur jeg meg for å se hvem som kommer bak meg. Det er ikke helt lett å venne seg til en ny kropp og et nytt selvbilde, sier hun.

- Jeg er mer avslappet i forhold til sminke og klær enn før. Er du slank, kan du slippe unna med det, sier Pia.

Tidligere hadde hun et skikkelig temperament, og blåste ofte ut. I dag opplever hun oftere at sinnet går innover, at hun føler seg sår og trist. Hun opplever også at enkelte på stampuben, folk som tidligere sendte henne skråblikk og sure kommentarer, nå kan finne på å invitere henne bort til bordet sitt.

- Da blir jeg sint. Før var jeg ikke god nok, men nå er jeg det, sier Pia.

De mange sterke følelsene førte til at hun og fastlegen ble enig om at hun skulle søke hjelp hos Distriktspsykiatrisk senter.

- Der mente de at siden jeg selv er klar over hvilke problemer jeg har, så bør jeg kunne løse dem selv. Men det er stor forskjell på å snakke fornuft med seg selv, og på å snakke fornuft med andre, sier Pia.

Flere operasjoner for å fjerne hud

For noen måneder siden var hun igjennom en operasjon der hun fikk fjernet løshud fra magen. Etterhvert skal hun også få fjernet løshud fra lårene og armene, og få brystløft.

- Det handler egentlig ikke så mye om det kosmetiske. Det er mye ubehag med så mye løshud, det kan bli både klamt og sårt. Noen får soppinfeksjoner i hudfoldene, sier Pia.

Få ting gjør henne så sint, som når noen sier at hun har valgt den enkle utveien.

- Det er det dummeste jeg hører. Ved sykehuset der jeg ble operert måtte jeg først godkjennes av kurslederen, deretter av en psykolog og av en ernæringsfysiolog for å se om vi forsto alvoret. Deretter skal kirurgen godkjenne deg, og hvis du er borte fra kurset mer enn to ganger, må du ta kurset på nytt. Det er en omstendelig prosess, sier Pia.

Usikker på om det var verdt det

Etter operasjonen har hun livstidsoppfølging. I begynnelsen var de hyppige, men nå er hun over på årlige oppfølgingstimer. Møtet med sykepleierene og fagpersonene på sykehuset der hun ble operert, opplever hun stort sett som positivt.

Hun er en av de som har blitt kvitt all overvekt, og slik sett har operasjonen vært svært vellykket. Likevel er hun ikke sikker på om hun synes det var verdt det.

- På fine dager synes jeg det. På de dagene da ingenting går, synes jeg ikke det. Men jeg tenker at uten operasjonen ville jeg sannsynligvis fått flere tilleggssykdommer på grunn av fedmen. Kanskje de ville vært minst like hemmende og ubehagelige, som de plagene jeg opplever i etterkant av operasjonen, sier Pia.

Vil du vite mer?