Informasjon

Mer sårbar etter hjerneslag

Kjell fikk hjerneslag på lille julaften i 2000. Mye trening har hjulpet ham, men tårene er det ikke så enkelt å kontrollere lenger.

Illustrasjonsfoto - Colourbox.

Hopp til innhold

  1. Lammelser på høyre side
  2. Vil du vite mer?

Vis hele teksten

Kjell fikk ikke noe forvarsel om hva som skulle skje, da han plutselig knakk sammen i dusjen på lillejulaften i 2000.
- Jeg var akkurat ferdig med å dusje, og skulle strekke meg etter håndduken, da jeg fant ut at jeg ikke klarte det, forteller han.

Både foten og armen på høyre side sviktet brått, og han sank sammen på badegulvet. Han hadde ingen smerter og forsto fort at han hadde fått slag. Han ropte på konen og hun kom løpende. Sammen med med svigersønnen fikk hun ringt 113.

- Ambulansen kom nesten med en gang. Det har nok litt å si for resultatet at man får hjelp raskt, sier Kjell.

Lammelser på høyre side

Det var en lege med i ambulansen, så Kjell fikk hjelp allerede på badegulvet. Deretter bar det avsted til sykehuset. I mottagelsen ble det gjort flere undersøkelser.

- De sjekket forskjellige ting, og sannsynligvis kjørte de i meg en del medisiner også. Jeg husker ikke så mye fra det, så jeg er ikke helt sikker. De skjønte nok ganske raskt hvilken diagnose de skulle sette på meg, sier Kjell.
I tre uker ble han på sykehuset, og han ble raskt mye bedre. Slaget førte til at han ble helt lammet i foten og armen på høyre side, men allerede etter to dager måtte han opp av sengen.
- De ga meg ikke noen rullestol, men det var to stykker som leide meg, en på hver side. Så gikk vi bortover gulvet. De satset veldig på at jeg skulle komme meg opp og gå før det hadde gått så lang tid, og det var nok bra. Allerede etter en uke kunne jeg gå bortover korridorene med en krykke, og etter tre uker kunne jeg gå i trappene med hjelp, sier Kjell.

Utrolig godt opplegg

Etter noen uker på sykehuset ble han overført til behandling på et opptreningssenter. Der fikk han behandling av både fysioterapeuter, ergoterapeuter og logoped.

- Logopeden ga meg opp, hun fant vel ut at det ikke var noe mer å gjøre med meg, Kjell ler litt.
- Jeg hadde problemer med høyre del av ansiktet, jeg ble litt ujevn, siklet og snakket litt urent, men det gikk over, sier han. Behandlingen han fikk på opptreningssenteret, var han veldig fornøyd med.
- Jeg synes det var et utrolig godt opplegg. De som jobbet der var spesialister på slagpasienter, og hver pasient fikk tre kvarter om dagen med både ergoterapeut og fysioterapeut, forteller Kjell.
Etter at de fem ukene på senteret var over, kunne han flytte hjem igjen. Fortsatt dro han på dagbehandling på senteret i noen uker til.
Deretter sørget han selv for å få treningstimer på et nytt, vanlig treningssenter i nærheten av hjemmet, fordi han ikke fikk noen tilbud om trening fra andre.

Håper å få slippe krykkene

På treningssenteret trener han med vekter på foten fordi han fortsatt er ganske ustø, men det meste av treningen går på armen.
- De la et veldig fint grunnlag for meg på opptreningssenteret, men jeg må nok fortsette å trene, for det tar sin tid. Jeg har vært veldig fornøyd med oppfølgingen fra både leger, og alt annet helsepersonell jeg har møtt. Spesielt husker jeg en overlege på sykehuset som tok seg god tid til å snakke med meg. Han forklarte meg mange ting, og snakket om alt. Han møtte jeg dessverre bare én gang.
- Jeg har blitt flink til å gå turer om dagene, og i sommer lette jeg etter molter da jeg var på hytta. Akkurat det å gå i myra med krykker var ikke noe særlig da. Krykkene håper jeg forresten jeg kan slippe snart. Det tar veldig på den friske foten når jeg bruker krykkene. Jeg kjenner det i hoften, og det er en belastning som tar på.

Ikke bitter

- Bil kan jeg ikke kjøre selv lenger, men jeg har en snill kone som kjører meg hvis jeg skal noe. Jeg er nemlig mye ute og møter folk, og er ganske sosial, sier han.

Han trenger fortsatt litt hjelp for å klare dagliglivet.
- Jeg kler av og på meg selv, men jeg trenger hjelp til å kneppe knappene på skjorter, og jeg må ha hjelp til å lage mat. Både det å skjære opp brødskiver og smøre på dem pålegg, er vanskelig med en arm som ikke fungerer. Jeg spiser jo selv, men trenger litt hjelp til forarbeidet, for å si det slik, sier han.

Slaget har gitt ham begrensninger og utfordringer, men han er ikke bitter.
- Du tenker jo litt på sykdommen, og jeg savner å ha muligheten til å gå litt mer, og være som alle andre. Men jeg er ikke bitter, som mange kanskje kan bli. Jeg har fått dette her, og nå får jeg leve med det. Jeg har fått masse hjelpemidler, blant annet en kortholder som jeg bruker når jeg er med og spiller kort, sier Kjell.

Tårene kommer lettere

Mange som får slag, opplever å bli mye mer følsom og sårbar. Det har også Kjell merket.
- Man blir mer sårbar, tårene kommer lettere. Jeg har vært med i mye foreningsliv, og det er trist at jeg ikke lenger kan reise meg og holde taler uten at tårene kommer. I helgen var jeg og feiret bursdagen til en god venninne som vi har kjent i mange år, og jeg syntes det var trist at jeg ikke kunne holde en tale for henne, sier han.
Treningsøveler er ikke bare noe han gjør på treningssenteret, han gjør også mange hjemmeøvelser.
- Jeg prøver å trene litt hjemme om dagene. Mest med en ball som jeg skal klipe i, og med å bevege armen opp og ned og frem og tilbake. Jeg prøver å få tilbake styrken i håndleddet, men har fått beskjed om at det kan ta tid. Et år eller to kanskje.
Man må lære seg å være tålmodig, og det er jeg i grunnen, sier Kjell.