Informasjon

- Viktig å ikke bli bitter

Det er 20 år siden Kari Kvenild fikk påvist leddgikt. I begynnelsen fryktet hun at veien til rullestolen skulle bli kort. Ved hjelp av jevnlig trening, positiv innstilling, et aktivt liv og en sterk vilje, klarer hun seg fortsatt fint uten.

Hopp til innhold

Da Kvenild var i slutten av tredveårene, ble hun rammet av stadig sterkere smerter uten at hun visste hva som forårsaket det.

- Smertene gikk fra issen og ned til fotsålene. Da jeg la meg om kveldene lurte jeg på hvor jeg kom til å ha vondt når jeg våknet neste morgen - for smertene forflyttet seg, sier Kvenild.

Det gikk flere år før hun fikk diagnosen leddgikt. Da var hun 38 år. Året før hadde hun blitt grundig undersøkt på det lokale sykehuset - uten at det ble funnet noe galt. Smertene var der like fullt, og selv trodde hun at hun hadde kreft.

Så ble hun sendt til en revmatolog. Han trengte bare kaste ett blikk på henne for å vite hva som var galt.

- Du er full av leddgikt, sa han til meg. Han tappet betent leddvæske fra det ene kneet, og det hjalp. Men etterhvert som leddene blir tappet noen ganger, får du ikke lenger gjort det. Da settes det inn kunstige ledd istedenfor, sier Kvenild.

Holder rullestolen unna med trening

Forandringene kom fort og i en samtale med legen sin utbrøt hun; "ja ja, nå havner jeg vel snart i rullestol". Det var ikke legen enig i.

- Det er opp til deg det. Trener du, kan du holde sykdommen i sjakk, sa han til meg. Jeg måtte bruke rullestol i en periode etter den siste kneoperasjonen, ellers har jeg ikke brukt rullestol, sier Kvenild.

Den første behandlingen hun fikk, var injeksjoner med gull. Denne behandlingen hadde hun god effekt av i 17 år. Så sluttet den å virke. Nå får hun behandling med medikamentene metotrexat og plaquenil. Når smertene er som verst, må hun i tillegg ta smertestillende medikamenter.