Nyhetsartikkel

Parkinsons sykdom - å leve med

Thor Hjelmeland fikk diagnosen Parkinsons sykdom i en alder av 41 år. Siden har han jobbet svært aktivt for å bedre tilbudet for Parkinsonrammede, og for å holde motet oppe. - Hvis du er psykisk sterk, kan du komme ganske langt. Jeg kan ikke tillate meg å være noe annet, sier han.

Thor Hjelmeland fikk diagnosen Parkinsons sykdom i 2002.

Hopp til innhold

Thor Hjelmeland (54) merket de første symptomene da han var ute og gikk tur. Han er aktiv friluftsmann og mye ute i skog og mark. En dag merket han at det var noe rart med den ene armen. Den svingte ikke i takt med stegene slik den pleide å gjøre, men hang bare rett ned.

- Senere spilte jeg fotball med noen kamerater. En av dem sa at jeg haltet. Nei, sa jeg, for jeg hadde ikke vondt noe sted. Så satt jeg en kveld og knipset med tærne, men det skjedde ingenting, sier Hjelmeland.

Et par år etter at de første symptomene oppsto, oppsøkte han fastlegen for å få svar på hva det kunne være. Der ble han sendt videre til en spesialist på sykehuset. Han var 41 år gammel og hadde fått påvist Parkinsons sykdom.

- Det var to medisinstudenter der sammen med nevrologen. Da jeg fikk diagnosen, spurte den ene: "Hva føler du nå?" Jeg er sint, svarte jeg. Jeg hadde aldri vært syk, alltid vært den klippen andre kunne lene seg på, sier han.

Les også vår pasientinformasjon om Parkinsons sykdom

Hva nå?

Like etter sto han i gangen på sykehuset med en brosjyre i hånden og en ny timeavtale for å planlegge medisinering. Han forsto fortsatt ikke hva slags sykdom han hadde fått, og han ble litt forbannet.

- Hva nå? Tenkte jeg da. Det må da være noe mer jeg kan gjøre. På nettet fant jeg en artikkel om at kaffe hjalp ved Parkinsons sykdom, og en som viste at røyking var forebyggende. Jeg tauet inn to av nevrologene på sykehuset og ba om svar. Hva er bra og hva er dårlig? Jeg har ikke tenkt å begynne å røyke, men valget må være mitt. Nevrologene beklaget at jeg hadde fått så lite informasjon, og har siden forbedret pasientinformasjonene. Jeg fant også frem til Parkinsonforbundet i Sør-Trøndelag, og ble invitert hjem til lederen. Der fikk jeg mye god informasjon. Jeg ble rådet til å holde meg unna internett. Der står det for mange svarte historier, sier Hjelmeland.

Det tok seks måneder før han aksepterte at han var syk. Hjelmeland hadde vært næringslivsleder i mange år, og han hadde stadige reiser og møter. Han jobbet også i eliteidretten, som oppmann i Byåsen håndball, og reiste Europa rundt med dem også.

- Jeg klarte å holde på med begge deler frem til 2008. Da ble jeg uføretrygdet. Jobben ble for tøff. Jeg fant ut at jeg måtte ta noen grep og tenke litt på meg selv. I prosessen snakket jeg mye med fastlegen min, fysioterapeuten, familien og nevrologen, og alle sa at jeg måtte tenke på meg selv. Vi hadde god økonomi og ingen lån, og så at det ikke ville bli et økonomisk problem for oss, sier Hjelmeland.