Informasjon

Vil dø med kreft

"Arne" fikk diagnosen prostatakreft for to år siden, men er ikke redd for sykdommen lenger. - Jeg hører til den gruppen med prostatakreft som vil dø med kreft, og ikke av kreft, sier han.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hopp til innhold

  1. Vil du vite mer?

Vis hele teksten

For to år siden fikk "Arne" (66) diagnosen prostatakreft. At sykdommen ble oppdaget, var en ren tilfeldighet.
- Det hele startet med at datteren min, som studerer cellebiologi, tilfeldigvis så meg på badet. "Æsj, for noen fæle føflekker du har", sa hun, og oppfordret meg til å gå til legen og få dem sjekket. Jeg ble ganske skremt over måten hun reagerte på, så jeg bestilte time til legen ganske raskt, sier Arne.

Ofte feil på prøvene

Hos legen fikk han beskjed om at føflekkene var helt normale og ingenting å bry seg om. Arne insisterte likevel på å få dem fjernet, og fikk beskjed om å komme tilbake neste uke. Dermed bestemte han seg for at han like gjerne kunne ta en skikkelig helsesjekk mens han var der. Føflekkene ble fjernet, og det ble tatt mange blodprøver. Senere kom han tilbake for å få vite om resultatet på prøvene.

- Legen fortalte meg at alle prøveresultatene var fine, unntatt prøven som gikk på prostata. Legen sa videre at det ofte var feil på prostataprøvene, og at det ikke nødvendigvis var noe å bry seg om. Deretter kjente legen på prostata, og mente det kjentes bra ut. Likevel sendte han meg videre til sykehuset, slik at vi kunne være helt sikre, sier han.

På venstre side er alt fint ...

- På sykehuset traff jeg en ny lege som kjente på prostata og tok vevsprøver av kjertelen. Også han mente at det kjentes helt bra ut. Han forsto ikke hvorfor den første legen jeg hadde vært hos, hadde rekvirert vevsprøver på sykehuset, sier Arne.
To nye uker gikk, og Arne dro tilbake til sykehuset for å få vite resultatet på prøvene. Igjen var det en ny lege som tok i mot ham, og sammen med henne satt det to sykepleiere.
- I ettertid har jeg tenkt at de to sykepleierne kanskje var der i tilfelle det skulle skje noe med meg. Det er ikke sikkert alle klarer å holde seg på bena når de får høre resultatet, sier Arne.

Legen fortalte ham rolig resultatet. "På venstre side er alt fint. På høyre side er det cancer".

Konen døde av kreft

- Jeg ble helt... Jeg vet ikke. Når man tar slike prøver, tenker man jo litt på forhånd. Jeg har hatt en kone som døde av kreft, så jeg vet hva det er. Jeg ble bare helt stille, helt utslått. Legen forklarte meg hva det var, og at jeg måtte ta nye undersøkelser for å sjekke om det kunne være spredning. Jeg mener ikke å kritisere helsevesenet, men at det var tre uker til den neste undersøkelsen, det var ...
- Da jeg gikk hjem etterpå, tenkte jeg mye på livet og døden. Jeg har hatt en jobb hele livet hvor jeg har hatt et lederansvar, hvor jeg har vært til for andre mennesker. Plutselig ble alt snudd på hodet. Jeg ble en sak. Jeg trengte hjelp. Jeg hadde tusen tanker i hodet på hjemveien. Kunne det være min tur?Jeg har sett hva kreft kan gjøre med et menneske, jeg har erfaring med sykdommen. Samtidig så vet jeg at når man får kreft mens man er frisk, så føles det forferdelig å skulle dø av det, men kreften sliter deg istykker, bryter deg ned slik at du til slutt kommer til et stadium hvor du er glad for å slippe. Slik er menneskenaturen fint innrettet, sier han.

Ble bedt for

- Jeg kom hjem og ble sittende taus. Etter en stund kom konen min, og hun lurte veldig på hvordan det hadde gått. Da jeg fortalte henne om resultatet, fikk hun sjokk. Vi gråt nok litt begge to den dagen, sier Arne. Han fikk beskjeden på en torsdag, og de neste dagene grublet han mye. Påfølgende lørdag skjedde det noe merkelig. Arnes kone er medlem av et kirkesamfunn, og overtalte han til å la presten gå i forbønn for ham.

- Jeg protesterte, men til slutt ble jeg med henne likevel. Presten ba for meg, og mens han gjorde det, forsvant all frykt. Jeg visste fortsatt ingenting om hvordan det skulle gå, men jeg var ikke redd lenger, sier han.

Flaks at han ble undersøkt

- Jeg fikk svaret på de nye undersøkelsene, og de viste at det ikke var noen spredning. Da er det en god prognose på sykdommen. Jeg behøver ikke noe stråling, ingen cellegift... Alt jeg trenger er en tablett per dag resten av livet, og jeg har heller ingen bivirkninger av medisinen. Eller, den er litt potensdrepende for å si det slik, men jeg er ikke 20 år lenger heller, sier Arne.

Siden den gang har han vært til kontroll tre ganger, og alt ser bra ut. Han er klar over at det kan forandre seg, men det er ikke noe som skjer over natten.
- Legene har vært veldig greie, jeg har fått timer raskt og alt har vært flott. Feilen er at jeg har vært på sykehuset seks ganger siden jeg fikk diagnosen, og på den tiden har jeg hatt fire forskjellige leger. Heldigvis har jeg fått èn lege som jeg forholder meg til nå. Å skifte leger hele tiden er ikke så veldig gøy.
I ettertid har jeg funnet ut at jeg har vært heldig. Som regel bruker ikke legene å ta prøver som går på prostata, dersom man ikke har symptomer på at noe er galt. Jeg spurte legen min om det, og han bekreftet at det ikke var vanlig, men at han valgte å gjøre det slik siden jeg var over 60 år. "Litt flaks må man jo ha," sa han.

- Føler meg helt frisk

- Helt siden den lørdagen jeg var i kirken, har jeg vært positiv til fremtiden. Jeg sykmeldte meg 40% til å begynne med, men nå har jeg gått tilbake til vanlig stilling igjen. Jeg føler meg helt frisk. Jeg har nok havnet i den gruppen som ikke vil dø av kreft, men med kreft, sir Arne.

- Forrige gang jeg var til legen, så han så dyster ut mens han undersøkte meg, at jeg skyndte meg å komme ham i forkjøpet:"Hvis du nå sier at prøvene ikke ser bra ut, føler jeg meg sviktet, for jeg føler meg helt topp", sa jeg til ham. Da smilte han til meg, og røpet at alle prøvene var helt fine, sier Arne.

Vil du vite mer?