Informasjon

Atferdsforstyrrelser hos barn

Atferdsforstyrrelser er gjentatt og varig mønster av sosialt uakseptabel, aggressiv eller utfordrende oppførsel.

Hopp til innhold

Hva er atferdsforstyrrelser?

For at oppførselen skal anses som en atferdsforstyrrelse, må den ha pågått i mer enn 6 måneder. Den må være klare brudd på sosiale forventninger og normer i forhold til alderen. Dette kan gi seg utslag på flere måter. Barnet vil gjerne være veldig sta, irritabel og kranglete.

Slåssing, lyving, stjeling og skulking er vanlig. Barn med slike forstyrrelser vil ha en negativ atferd som kommer til uttrykk gjennom aggressivitet, trass og mobbing. En atferdsforstyrrelse skiller seg fra vanlige barnestreker og opprørstrang i ungdomsårene ved at den er mer alvorlig. I særlig alvorlige tilfeller kan det også være snakk om hærverk og sterk ødeleggelsestrang, vold mot dyr og mennesker, innbrudd/ran, ildspåsetting og stoffmisbruk.

Opposisjonell atferdsforstyrrelse er en mindre alvorlig variant og som er ganske vanlig blant småbarn. De fleste av disse tilfellene normaliserer seg over tid. Hos barn under 4 år er hyppige protester og sinneutbrudd såpass vanlige at diagnostisering må gjøres med stor forsiktighet.

Ca 5% av alle barn har atferdsforstyrrelse, og det er flere ganger så mange gutter som jenter som lider av dette. Atferdsforstyrrelse forekommer oftere i byene enn på landet, og er vanligere i lavere sosiale klasser. Tilstanden er like vanlig i alle aldre, men den blir gjerne mer synlig og alvorlig hos ungdommer.

Årsak

Grunnen til at enkelte barn utvikler en atferdsforstyrrelse, antas å være en kombinasjon av medfødte faktorer og oppvekstmiljø. Det regnes som en risikofaktor hvis barnet er hyperaktivt, har et vanskelig temperament, har lære-/skolevansker, er deprimert eller har lav selvfølelse, eller har svake sosiale ferdigheter. I dette siste ligger særlig tendensen til å mistolke andres handlinger som fiendtlige.

Også forhold i familien kan ha betydning for utvikling av en slik lidelse. Eksempel på slike forhold er foreldrenes psykiske helse, eventuelt kriminalitet og alkoholmisbruk. Også konflikter foreldrene i mellom, manglende varme og stabilitet i hjemmet kan påvirke barnet. Det samme gjelder dersom oppdragelsen av barnet enten er svært streng eller lite konsekvent.

Diagnostikk

Legen vil undersøke sykehistorien grundig og helst bruke flere kilder. Det vil legges vekt på barnets utvikling, og hvordan barnet fungerer i forhold til andre. Diagnosen stilles så på bakgrunn av sykehistorien og samtaler med og undersøkelser av barnet.

Det kan være ønskelig å foreta ytterligere tester hos en spesialist. Dette gjelder undersøkelser av forskjellige funksjoner/ferdigheter som intelligenstest og nevrologisk undersøkelse. Her testes reflekser, kraft i armer og bein, følesans, øyebevegelser og andre tester som kan vise om det foreligger en umodenhet i nervesystemet. Det kan også være aktuelt med en spesialpedagogisk undersøkelse av barnet.

Ved en eventuell psykologisk/psykiatrisk vurdering vil det legges vekt på evnen til innlevelse i andres situasjon, tillit, ansvarsfølelse i forhold til egne handlinger, evnen til å oppleve skyld og forholdet til jevnaldrende. Andre momenter ved vurderingen vil være humør, selvfølelse, kontroll av impulser, forfølgelsesforestillinger og misbruk av alkohol/narkotika.

Behandling

Hensikten med behandlingen er å fremme barnets normalutvikling, og forhindre videre utvikling bort fra samfunnets normer og regler. Behandlingen startes så tidlig som mulig for å få best mulig effekt, og det er ønskelig at behandlingen foregår i barnets eget miljø. Når det gjelder medikamentell behandling, er det usikkert eller tvilsomt om det har effekt.

Det kan også være aktuelt med familiebehandling der man vil hjelpe foreldrene til å mestre egne problemer, slik at de vil bli i bedre stand til å ta seg av barnet. De vil også få råd om oppdragelse, og om hvordan de kan få bedre kontakt med den unge.

Det finnes også sosiale støttetiltak som avlastningsordninger og støttekontakter. I tilfeller hvor det foreligger alvorlig omsorgssvikt, vil barnet bli plassert i fosterhjem.

Gjennom de senere årene har det vært utviklet og prøvd ut ulike programmer som har hatt som målsetning å forhindre eller redusere utvikling av atferdsforstyrrelser hos barn og ungdom.

Institusjonsbehandling benyttes kun i alvorlige tilfeller der behandlingen krever metoder som ikke er mulig å oppnå utenfor en institusjon, og skal maksimalt vare i ett år. Dette gjelder ved problemer med grensesetting, og særlig der det foreligger selvmordsrisiko, eller fare for selvødeleggelse. Behandling på institusjon kan også benyttes når annen behandling ikke har ført frem, eller hvor det foreligger alvorlig sykdom ved siden av symptomer på atferdsforstyrrelse.

Prognose

Barn med alvorlige atferdsforstyrrelser har ofte høy forekomst av psykiatriske lidelser som voksne. For en god prognose er det viktig å legge vekt på å utvikle barnets gode evner, etablere et godt nettverk rundt barnet, samt å sørge for at det har god kontakt med minst en stabil voksen person. Evnen til kontakt med mennesker generelt er også viktig.

Opposisjonell atferdsforstyrrelse starter oftest før fylte 8 år. Atferdsvanskene begynner vanligvis hjemme, men kan over tid også forekomme i barnehage/på skole og i andre sammenhenger. Oppfølgingsstudier viser at hos om lag 1/3 vil det være kontinuerlige atferdsvansker med utvikling av atferdsforstyrrelse (usosialisert og sosialisert) over tid. De øvrige 2/3 vil ikke oppfylle kriterier for diagnosen opposisjonell atferdsforstyrrelse etter en periode på 3 år. Tidlig symptomdebut er forbundet med økt risiko for vedvarende vansker.

Vil du vite mer?