KvalitetssjekkDa Ida Marie (14) i åtte års-alderen brått ble veldig slapp, begynte å drikke mye og tisse ofte om natten, fattet moren raskt mistanke om hva det kunne være. Da datteren et par dager senere gikk og la seg selv om hun hadde besøk av en venninne, tok moren affære. Neste dag tok de med en urinprøve til legen som raskt kunne konstantere at Ida Marie hadde diabetes type 1.
- Jeg hadde ikke merket noe før disse tre dagene, men mamma kjente til symptomene og så det med en gang, sier Ida Marie.
Må alltid ha med noe ekstra
Ettersom faren hennes også har diabetes type 1, var hun ikke helt ukjent med diagnosen.
- Samtidig ble jeg litt redd, for det er tross alt en sykdom og jeg forsto at livet mitt kom til å bli litt annerledes.
Forandringene i livet til Ida Marie gikk først og fremst ut på at hun måtte ha gode rutiner på måltidene, og være mer påpasselig med hva hun spiste.
- Du må alltid ha med deg noe ekstra hvis du skal noe. En insulinpenn - måleapparat til å måle blodsukkeret med, og mat og drikke i tilfelle jeg får for lavt blodsukker. Du må hele tiden følge med litt. Nå som jeg er i tenårene, synes jeg det er slitsomt å være avhengig av å ta med meg en sekk eller veske med disse tingene overalt, sier Ida Marie.
- Spiser like vanlig som andre
Hun er aktiv innenfor en rekke idretter, og hun har ingen problemer med blodsukkeret i den forbindelse.
- Å trene er bare sunt, det gjør det bare enda lettere å leve med sykdommen. Det hender jeg får litt lavt blodsukker, men da er det bare å stoppe og ta litt søt drikke, så kan jeg fortsette treningen, sier Ida Marie.
Familien kjente godt til sykdommen fra før, og de nærmeste vennene spurte lite om sykdommen. Andre spurte mye. Etter en tid kom helsesøster inn i klassen og fortalte om diabetes.
- Jeg husker at jeg syntes at det var litt ekkelt at de snakket om det i klassen. I dag er det ikke så mange som spør lenger, dessuten er jeg så vant med det nå, sier Ida Marie.
I tillegg til at hun har diabetes, har hun også cøliaki - en annen sykdom der hun må ta forholdsregler i forhold til hva hun kan spise. Selv føler hun ikke at kostholdet hennes er så veldig begrenset.
- Jeg kan spise det meste. Men jeg tåler ikke mel, og jeg prøver å ikke spise så mye søtt. Å spise litt søtsaker er ikke noe problem. Jeg kan ikke spise vanlig brød og kaker og slikt, og vi må lage dette med et spesielt mel. Egentlig spiser jeg like vanlig som andre, jeg må bare spise glutenfritt. Men det er klart at dette gjør at det blir litt mer styr når jeg skal bort. Jeg må ha med mat jeg tåler i tillegg til mat jeg må ha i tilfelle jeg får for lavt blodsukker, sier Ida Marie.
Vanskelig med insulinpumpe om sommeren
Blodsukkeret måler hun flere ganger om dagen, både når hun står opp, når hun legger seg, før hun spiser, og noen ganger også i mellom måltidene.
- Jeg begynte å sette sprøytene selv nesten med en gang etter at jeg fikk diagnosen. I begynnelsen var det litt uvant og ekkelt, men det er ikke vondt slik mange tror det er, sier hun.
Får hun for lavt blodsukker blir hun slapp, trøtt, svimmel og orker ikke å gjøre så mye.
- Men jeg har aldri fått så lavt blodsukker at jeg ikke har klart meg selv. Jeg kjenner følingen veldig godt, sier hun.
Langtidsvirkende insulin tar hun en dose av morgen og kveld, i tillegg til at hun tar en annen type hurtigvirkende insulin når hun skal spise.
- Jeg hadde insulinpumpe en stund, men da sommeren kom byttet jeg den ut. Med insulinpumpe blir det litt vanskelig når jeg skal bade eller ha på kjole eller skjørt, sier Ida Marie.
Kanylen på insulinpumpen blir som regel festet på magen, i samme område som hun setter hurtigvirkende insulin med pennen.
- Å bruke insulinpumpe er jo litt enklere fordi du slipper å ta sprøyter, men du må jo likevel bytte kanyler og slikt hver tredje dag, sier hun.
Mye venting på sykehuset
Hver tredje måned går hun til diabeteskontroll på sykehuset. Der diskuterer hun blant annet insulinbruken og hvordan hun opplever formen generelt med en lege og diabetssykepleier. Stort sett synes hun møtet med helsetjenesten har vært ok.
- Men da jeg var yngre, møtte jeg noen som jeg ikke syntes var så snille. Jeg husker ikke hvorfor jeg opplevde dem slik, men kanskje de ikke tok hensyn til at jeg var så liten da, sier hun.
En annen ting hun synes er slitsomt, er de mange forsinkelsene på sykehuset.
- Det blir ofte over en halv time med forsinkelser. Det er slitsomt å måtte vente så lenge, sier hun.
Alt i alt bekymrer hun seg ikke så mye for helsen, men det hender hun kunne tenkt seg å sluppet all planleggingen.
- Jeg synes de som er friske er heldige som slipper å ha med seg så mye og planlegge alt. Når de får lyst til å gjøre noe, kan de bare dra, sier Ida Marie.
