Informasjon

Nekrotiserende enterokolitt (NEC)

Nekrotiserende enterokolikk er en av de vanligste akuttilstander i magetarmkanalen hos svært for tidlig fødte og umodne (dysmature) nyfødte barn.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hopp til innhold

Hva er nekrotiserende enterokolitt?

Dette er en av de vanligste akuttilstander i magetarmkanalen hos svært for tidlig fødte og umodne (dysmature) nyfødte barn. Nekrotiserende betyr at deler av tarmen får for dårlig blodtilførsel, noe som fører til at tarmvevet dør, det nekrotiserer. Enterokolitt betyr at tilstanden er lokalisert til tynntarmen (entero) og tykktarmen (kolon). Endelsen -itt betyr at sykdommen arter seg som en betennelse.

Nekrotiserende enterokolitt er en vanskelig sykdom som rammer for tidlig fødte barn. Årsaken og sykdomsutviklingen er uklar, diagnostikken er vanskelig og behandlingen er utfordrende og komplisert. Sykdommen forekommer utelukkende etter fødselen. Tilstanden er sjelden hos fullbårne barn, og den skyldes da gjerne annen underliggende sykdom.

Tilstanden rammer først og fremst for tidlig fødte barn som har overlevd den tidlige nyfødtperioden og som så får denne sykdommen med høy sykelighet og dødelighet. Siden stadig flere for tidlig fødte barn overlever den første nyfødtperioden, så øker nå forekomsten av nekrotiserende enterokolitt. Forskerne har beregnet at forekomsten blant for tidlig fødte er 1-5%. Blant alle levendefødte oppgis forekomsten til 0,5-5 barn per 1000.

Årsak

Nyfødt

Årsaken til sykdommen og sykdomsutviklingen er uklar. Forskerne antar at viktige forhold kan være at for tidlig fødte barn har høy risiko på grunn av umodne organfunksjoner i form av dårlig bevegelighet i tarmsystemet (motilitet), fordøyelsesevne, blodstrømsregulering, beskyttelsesmekanismer mot bakterier i tarmen og immunforsvar. Andre mulige medvirkende faktorer er nedsatt blodforsyning, bruk av morsmelkerstatning og kolonisering med sykdomsfremkallende bakterier i tarmen. Over 90% av dem som utvikler nekrotiserende enterokolitt, har fått føde via munnen. Morsmelk synes å ha en viss beskyttende effekt sammenlignet med morsmelkerstatning. Risikoen for å få denne sykdommen øker jo lavere fødselsvekten er, eller hvor mye for tidlig barnet er født.

Diagnostikk

Nekrotiserende enterokolitt presenterer seg både med symptomer og tegn fra magetarmkanalen og generelle sykdomstegn. Nyfødte vil vanligvis ha matintoleranse, forsinket tømning av magesekken, oppblåst mage eller ømhet (eller begge), blod i avføringen (synlig eller påvist med kjemiske reagenser), slapphet, pustevansker eller dårlig blodsirkulasjon.

Nyfødte vil enten ha et mildt sykdomsforløp med hovedsakelig magesymptomer eller en alvorlig sykdom karakterisert ved plutselig innsettende svikt i mange organer. I alvorlige tilfeller vil det foreligge hull på tarmen, bukhinnebetennelse og alvorlig sjokk.

Diagnosen er vanskelig å stille. I starten mistenkes ofte blodforgiftning (sepsis), noe som bidrar til at diagnosen ofte stilles sent. Ved mistanke om tilstanden må det utføres røntgenologiske og laboratoriemessige undersøkelser for å bekrefte diagnosen. Det finnes ingen ideell biologisk markør som kan gjøre det mulig å stille diagnosen tidlig.

Behandling

Målet med behandlingen er å unngå livstruende komplikasjoner og død. Ved mistanke om nekrotiserende enterokolitt gis barnet tarmhvile (ingen føde via munnen), tarmavlastning (mageinnhold suges forsiktig opp med jevne mellomrom) og bredspektret antibiotika. Annen behandling kan også bli påkrevd som støtter opp hjerte- og lungefunksjonen, og det kan bli påkrevd med overføring av ulike blodprodukter. Varigheten av behandlingen avhenger av forløpet.

Selv om de fleste tilfellene håndteres medisinsk, er det beregnet at 20-40% blir opererte. Beslutningen om å operere er vanskelig å ta siden fri luft i bukhulen, et tegn på at det har gått hull på tarmen, er den eneste klare indikasjonen for kirurgi. Men røntgenfunn og laboratoriesvar kan være avgjørende for beslutningen om å operere. Dødelighetsrisikoen ved kirurgi er så høy som 50% og er høyest for de minste og minst modne barna. Den alvorligst komplikasjonen etter inngrepet er "short bowel syndrome", det vil si at kirurgene har vært nødt til å fjerne så mye av tarmen, at det som er igjen av tarmen er så kort at næringsopptaket blir for dårlig.

Det er per i dag (2007) ingen kunnskap om forebyggende tiltak som kan forhindre denne tilstanden blant for tidlig fødte barn, men det er stor forskningsaktivitet på området.

Prognose

Dødeligheten varierer mellom 15% og 30%, og den er høyest for barna med lavest fødselsvekt og de som er tidligst født. Barn med lav fødselsvekt som overlever nekrotiserende enterokolitt, har økt risiko for nevrologiske utviklingsforstyrrelser og funksjonelle forstyrrelser.

I gjennomsnitt 2 måneder etter en akutt NEC, oppstår det hos 10-40% av pasientene innsnevringer i tarmen (tarmstrikturer og -stenoser), hovedsaklig i tykktarmen (venstre side). Mange av disse vil i starten være uten symptomer og først etter en tid utvikle symptomer. Disse barna bør derfor kontrolleres med røntgen av tykktarmen 4-8 uker etter en alvorlig NEC med henblikk på den økte risikoen for å utvikle tarmstrikturer og stenose.

Vil du vite mer?