Informasjon

Epilepsi hos barn og ungdom

Alle mennesker kan i prinsippet få et epileptisk anfall ved sterke utløsende faktorer eller påkjenninger. Personer med diagnosen epilepsi har imidlertid en lavere terskel for å få utløst anfallene og derfor en tendens til at de gjentar seg.

Illustrasjonsfoto

Hopp til innhold

Hva er epilepsi?

Epilepsi er en samlebetegnelse for ulike typer anfall som skyldes forstyrret elektrisk aktivitet i hjernen. Det er vanlig å dele anfallene inn i generaliserte anfall som oppstår i begge hjernehalvdeler samtidig, og partielle anfall som oppstår i et begrenset område, men som kan bre seg ut til å omfatte hele hjernen.

Foruten de ulike anfallstypene så inndeles epilepsi hos barn også i det som betegnes epileptiske syndromer. Det betyr tilstander der en rekke symptomer og tegn forekommer samtidig, ikke bare anfallstypene. Et epileptisk syndrom inkluderer anfallstype(r), EEG-funn, hvor i hjernen anfallene utløses fra, anfallsprovoserende faktorer, alder ved debut, alvorlighetsgrad og kronisitet.

Blant 1000 barn vil 4-5 ha epilepsi her i Norge, og blant dem som har epilepsi, får 40% av dem sykdommen i barndommen.

epilepsi
Animasjon om epilepsi

Symptomer og tegn

Symptomene på et epilepsianfall kan variere fra kraftige rykninger og kramper til fjernhet (åndsfraværende, absenser) og at musklene blir slappe. Epileptiske anfall kan også arte seg som gjentatte, monotone bevegelser eller tilsvarende stemmebruk. Endret tidsoppfatning eller endring av sanseinntrykk kan også være uttrykk for epilepsi. Noen anfall påvirker bevisstheten, mens andre ikke gjør det. Man blir ofte trøtt etter et epilepsianfall.

Et typisk anfall med kramper kan begynne med at personen faller bevisstløs om, pusten stanser i noen sekunder og kroppen blir helt stiv. Hodet er ofte vridd til en av sidene eller bøyd bakover. I løpet av det neste minuttet vil en se at rykninger starter i armer, bein og hodet. Det er ikke uvanlig at det tømmer seg urin og/eller avføring under anfallet. Det kan komme blod fra munnen, dette skyldes at han eller hun har bitt seg i tungen. Når personen våkner etter anfallet, vil han/hun ofte være trøtt og desorientert.

Anfallene kan også opptre på andre måter som kan være vanskelige å "oppdage" hos små barn. Enkelte utvikler aldri rykninger, og anfallene kan arte seg som stirring, plutselige fall, endring i atferd eller manglende interesse og uoppmerksomhet.

Den mest alvorlige epilepsitilstanden er status epilepticus. Dette er en tilstand hvor en rekke krampeanfall kommer etter hverandre uten at pasienten kommer til bevissthet mellom dem eller det oppstår en vedvarende fjernhet. I slike tilfeller må man ringe nødnummer 113.

Årsak

Det er som oftest en rekke medvirkende årsaker til epilepsi, men særlig viktig er alderen når barnet først får sykdommen. Epileptiske anfall hos barn i sine første leveår er oftest knyttet til en medfødt skade i hjernen eller medfødte forstyrrelser i barnets stoffskifte. Epilepsi som først kommer senere i barndommen, er oftere knyttet til infeksjoner (f.eks. hjernehinnebetennelse), sykdommer som påvirker nervesystemet (ødeleggelse av hjernevev), hodeskader, hjernesvulster eller til arv. I de fleste tilfellene kan en likevel ikke si sikkert hva som er årsaken til at barnet fikk epilepsi.

Utløsende faktorer

Alle mennesker kan i prinsippet få et epileptisk anfall ved sterke utløsende faktorer eller påkjenninger. Personer med diagnosen epilepsi har imidlertid en lavere terskel for å få utløst anfallene og derfor en tendens til at de gjentar seg.

Flere forhold kan øke risikoen for å få et epilepsianfall. Lite søvn eller blinkende lys er to av de vanligste årsakene. Dersom dosen av epilepsimedisin nettopp er redusert, kan dette utløse anfall. Enkelte medisiner øker sjansen for å få kramper, blant annet beroligende legemidler og medisiner mot kvalme. Alkohol kan også utløse anfall, spesielt når alkoholen er på vei ut av kroppen (etter at en har drukket).

Diagnostikk

Ofte kan det være vanskelig å påvise noe galt ved undersøkelser og forskjellige tester. Det er derfor viktig for legen å få en beskrivelse av anfallet fra vitner. En av de beste måtene å få hjelp til å stille diagnosen, er ved videoopptak. Nesten alle mobiltelefoner kan i dag filme, og en slik liten videosnutt kan være nok til å avklare om det dreier seg om epileptiske anfall eller ikke. Legen vil også være interessert i varighet av anfall, eventuelt bevissthetstap eller ikke, kramper, fråde, avgang av urin eller avføring. Observasjon av automatiske bevegelser eller rykninger i visse muskelgrupper vil også tillegges vekt - spesielt det legene kaller "prodromalsymptomer". Dette er tegn barnet eller de rundt kan merke som et forvarsel på kommende anfall (følelsestap/nummenhet i enkelte deler av kroppen, små rykninger i bestemte muskler, kvalme, hodepine). Disse prodromalsymptomene er ofte de samme før hvert anfall.

Legen gjennomfører så en nevrologisk undersøkelse med testing av blant annet kraft, reflekser og øyebevegelser.

Elektroencefalografi (EEG) er en undersøkelse der hjernens elektriske aktivitet kan registreres, og man kan avlese spesielle mønstre som er typiske for epilepsi. Det er den viktigste undersøkelsen når det gjelder å stille diagnosen epilepsi. Et første EEG hos barn med epilepsi viser unormale funn i ca. 50% av tilfellene. Ved gjentatte EEG, inkludert provokasjoner med undertrykking av søvn og flikkerstimulering, finner man endringer i EEG'et hos 80-90% av barn med epilepsi.

Det vil i de fleste tilfeller bli gjort en MR undersøkelse av hjernen som kan klargjøre om det er noe unormalt i hjernestrukturen. MR gir detaljerte bilder av alle deler av hjernen.

Behandling

Epilepsi hos barn kan arte seg på mange måter, og behandlingen må tilpasses det enkelte barn. Rent generelt kan en si at hensikten med behandlingen er å forebygge at anfall utløses, og om ikke det går, så i alle fall redusere antallet anfall. Denne typen behandling består i å gi ulike medisiner (antiepileptika).

De fleste anfall går over av seg selv, men i sjeldne tilfeller kan anfallene vare så lenge at de bør behandles. Anfall som varer lengre enn 5 minutter, vil en ofte ønske å behandle. Dette skjer oftest med medisin gitt som stikkpille i endetarmen (Stesolid eller Vival).

Det er også enkelte ting en bør unngå. Erfaring vil i de fleste tilfeller kunne lære både barnet og foreldrene hva det er som kan utløse anfall. Gode råd er å føre et så regelmessig liv som mulig, unngå våkenetter, alkohol og fasteperioder. Fysisk aktivitet i situasjoner som kan være farlige under et anfall (f. eks. svømming), bør gjennomføres med tilsyn.

En del av medikamentene som brukes for å forebygge epilepsianfall, har bivirkninger. Noen av de vanligste bivirkningene er døsighet, svimmelhet, konsentrasjons-, hukommelses- og innlæringsvansker.

Hos en liten gruppe personer med epilepsi kan kirurgisk behandling være aktuell. Kirurgen kan da "fjerne" det området i hjernen som epilepsianfallet har sitt utspring fra.

Anfallsbehandling

Anfallene ser ofte svært dramatiske ut, men de fleste trenger ikke tilsyn av lege, verken under eller etter anfall. Unntakene er hvis anfallet har vart lenger enn 5 minutter, hvis det kommer flere anfall etter hverandre, eller hvis barnet har pådratt seg skader under anfallet som krever tilsyn. I slike tilfeller skal du ringe 113 med en gang. Hvis årsaken til krampeanfallet ikke er kjent (f.eks. at barnet ikke har kjent epilepsi), vil barnet bli innlagt på sykehuset.

Under anfallet kan vitner bidra til å minske skadene, men man skal ikke forsøke å dempe krampene. Det viktigste er å beskytte hodet mot støt (legg en jakke eller noe annet mykt under hodet), fjerne potensielt skadelige gjenstander personen kan komme til å slå seg på, beholde roen, ikke gi drikke eller forsøke å stikke noe mellom tennene (mange biter seg i tungen, det er sjelden farlig og du skal ikke forsøke å hindre det). Når krampene gir seg, er det viktig å sikre frie luftveier. Legg gjerne barnet i stabilt sideleie. Et barn som nettopp har hatt krampeanfall skal ikke etterlates alene de første timene.

Anfallsfrie barn skal behandles til og med 2 års anfallsfrihet. Deretter trappes behandlingen ned og stanses i løpet av ca. 6–8 uker. Det bør gjøres EEG-kontroll før og 3 måneder etter avsluttet behandling. Eventuelt tilbakefall med nye anfall kommer oftest innen 6 måneder etter opphør av behandling. Barnet beholder epilepsidiagnosen i 1 år etterpå. Barnet skal fortsatt ha ekstra tilsyn ved f.eks. svømming til 1 år etter avsluttet behandling.

Prognose

De fleste med epilepsi vil få god eller fullstendig anfallskontroll med medikamenter, men noen pasienter blir aldri anfallsfrie. Muligheten for å bli kvitt epilepsien er blant annet avhengig av eventuell annen sykdom eller skade i hjernen.

Mange barn som ikke har noen annen sykdom, vokser av seg anfallene. Det er ikke uvanlig at barnet er anfallsfri i 20-årsalderen, men det varierer mye avhengig av type epilepsi.

Komplikasjoner til epilepsi kan være skader påført under anfall (slag mot hodet, tannskader, tungebitt). Konsentrasjonsvansker, følelsesmessige forstyrrelser, mental tilbakeståenhet og bevegelsesforstyrrelser er noe vanligere hos epileptikere enn ellers i befolkningen. Overbeskyttelse og følelsen av bristende selvkontroll er noe som kan prege enkelte, og som gir økt risiko for psykisk sykdom.

En fryktet komplikasjon er langvarige anfall, såkalt status epilepticus. Uten hurtig behandling med medisiner og sykehusinnleggelse vil slike anfall kunne gi varig hjerneskade.

Hvordan er det å leve med epilepsi?

Barn med epilepsi krever mer ettersyn enn andre barn. Det er viktig at en viser forsiktighet eller unngår aktiviteter der et anfall kan få alvorlige konsekvenser. De bør bl.a. aldri bade alene.

Det finnes også en del restriksjoner når han eller hun blir voksen. Dette er både for deres egen og andres sikkerhet. Restriksjonene omfatter yrkesvalg. Personer med epilepsi kan ikke bli flygere, sjøfolk i utenriksfart, arbeide ved jernbane eller i sikkerhetstjenesten, de kan ikke være sjåfører i offentlig transport. De kan heller ikke betjene verktøy eller maskiner eller ha annet arbeid der risiko for skade ved anfall er stor. De fritas vanligvis for militærtjeneste.

Personer med epilepsi som har anfall, kan ikke ha førerkort for bil. Det kreves minst ett års anfallsfrihet for å få lov til å ha førerkort.

Vil du vite mer?

Illustrasjoner

  • Hjerne, sidebilde
  • Hjerne, lengdesnitt midt i hjernen