Informasjon

Epilepsi hos barn og ungdom

Epilepsi rammer omtrent fem per 1000 barn i Norge. Typiske symptomer og tegn på epilepsi kan variere fra kraftige rykninger og kramper, til fjernhet og at musklene blir slappe.

Behandling

Epilepsi hos barn kan arte seg på mange måter, og behandlingen må tilpasses det enkelte barnet. Rent generelt kan en si at hensikten med behandlingen er å forebygge at anfall utløses, og om ikke det går, så i alle fall redusere hyppigheten og alvorlighetsgraden av anfall.

Anfallsforebyggende medikamentell behandling av epilepsi består i å gi en medisin av gruppen antiepileptika i optimal dose. Man tilstreber behandling med ett medikament (monoterapi), men noen ganger er det nødvendig å kombinere antiepileptika (kombinasjonsterapi).

Med antiepileptika lykkes det i de fleste tilfellene å oppnå anfallskontroll. Nøye etterlevelse av behandlingen er en viktig forutsetning. 

Dersom man ikke oppnår tilfredsstillende anfallskontroll med antiepileptika, bør barnet henvises til ny vurdering. Spesialisten vil da vurdere diagnosen og medikamentell behandling på ny, samt andre behandlingsformer, for eksempel ketogen diett.

Hos en liten gruppe personer med epilepsi kan kirurgisk behandling være aktuell. Kirurgen kan da "fjerne" det området i hjernen som epilepsianfallet har sitt utspring fra.

Anfallsbehandling

Anfallene ser ofte svært dramatiske ut, men de fleste trenger ikke tilsyn av lege, verken under eller etter anfall. Unntakene er anfall som varer lenger enn fem minutter, hvis det kommer flere anfall etter hverandre, eller hvis barnet har pådratt seg skader under anfallet som krever tilsyn. I slike tilfeller, eller når du er i tvil om hvordan du skal håndtere anfallet, skal du ringe nødsentralen 113 med en gang.

Hvis årsaken til et akutt krampeanfall ikke er kjent (for eksempel at barnet ikke har kjent epilepsi), vil barnet vanligvis bli innlagt på sykehuset.

De fleste anfall går over av seg selv, men i noen tilfeller bør akutt anfallsbehandling gis. Det er vanligvis aktuelt med akuttbehandling mot epileptiske krampeanfall som varer lenger enn tre til fem minutter. Som førstevalg brukes det et muskelavslappende og beroligende medikament (et såkalt benzodiazepin), enten gitt som munnvann (Buccolam®) eller som væske i endetarmen (Stesolid®).

Pårørende som vil kunne gi akuttbehandling til et barn, må få opplæring fra helsepersonell i riktig bruk av legemiddelet.

Under anfallet kan vitner bidra til å minske skadene, men man skal ikke forsøke å dempe krampene. Det viktigste er å sikre barnet mot omgivelsene (trafikk og lignende), beskytte hodet mot støt (legg en jakke eller noe annet mykt under hodet), fjerne potensielt skadelige gjenstander barnet kan komme til å slå seg på, beholde roen, ikke gi drikke eller forsøke å stikke noe mellom tennene (mange biter seg i tungen, det er sjelden farlig og du skal ikke forsøke å hindre det).

Når krampene gir seg, er det viktig å sikre frie luftveier. Legg gjerne barnet i stabilt sideleie. Et barn som nettopp har hatt krampeanfall, skal observeres de første timene.

Anfallsfrie barn skal behandles til og med to års anfallsfrihet. Deretter trappes behandlingen ned og stanses i løpet av minst en til to måneder. Ved noen epilepsiformer kan nedtrapping av antiepileptika vurderes allerede etter ett til to års anfallsfrihet. Barnet beholder epilepsidiagnosen i ett år etter seponering av medisinen.

Tilbakefall med nye anfall kan forekomme under dosereduksjon og etter opphør av behandling. Barnet skal fortsatt ha ekstra tilsyn ved risikoaktiviteter (for eksempel svømming) etter avsluttet behandling. Legen som følger opp epilepsien, avgjør hvor lenge de ekstra forsiktighetsreglene bør opprettholdes. 

Forrige side Neste side