Informasjon

Beinmargstransplantasjon

En beinmargstransplantasjon, eller riktigere en stamcelletransplantasjon, innebærer en destruksjon av kroppens egne stamceller etterfulgt av infusjon med friske stamceller fra en donor.

Hva er stamceller?

Stamceller er celler som har den egenskapen at de kan utvikle seg til mer spesialiserte celler. En såkalt multipotent stamcelle i beinmargen kan utvikles til røde blodceller, hvite blodceller og blodplater (trombocytter). Slike stamceller finnes i beinmargen eller i blodet, samt i navlestrengsblodet til en nyfødt baby.

Stamcelletransplantasjon

En stamcelletransplantasjon brukes til å behandle mange sykdommer som har det til felles at beinmargen ikke fungerer som den skal og produserer syke celler, som for eksempel kreftceller ved blodkreft. Stamcelletransplantasjon er et behandlingsalternativ ved blodkreftsykdommer som leukemi, lymfom eller multiple myelomer. Metoden kan også brukes for å lage et nytt immunsystem ved sykdommer i immunsystemet som f. eks. multippel sklerose.

Selv om prosedyren med å gjenskape kroppens arsenal av friske bloddannende celler vanligvis kalles en stamcelletransplantasjon, så er prosedyren også kjent som beinmargstransplantasjon, stamcelletransplantasjon av perifert blod eller navleblodstransplantasjon - avhengig av hvilken kilde av stamceller som brukes. Stamcelletransplantasjon kan bruke celler fra egen kropp (autolog stamcelletransplantasjon), fra en donor (allogen stamcelletransplantasjon) eller fra en identisk tvilling (syngenisk transplantat).

Ved autolog stamcelletransplantasjon brukes pasientens egne stamceller. Stamcellene hentes ut fra kroppen gjennom gjentatte blodtapninger, og fryses ned. Deretter bestråles beinmargen, ev. brukes cellegifter, for å utrydde alle syke celler i beinmarg og blod. I denne perioden er pasienten uten et aktiv immunsystem, og må derfor skjermes, få blodoverføringer og forebyggende behandling mot infeksjoner. Stamcellene settes tilbake i kroppen, og starter langsomt med å produsere friske blodceller. Dersom en har lyktes med å fjerne alle kreftcellene, betyr dette at sykdommen kan være helbredet.

Ved allogen stamcelletransplantasjon får den syke stamceller fra en frisk og vevsforlikelig giver. Stamcellene injiseres i blodet, og starter produksjon av friske celler i beinmargen.

Risiko

En stamcelletransplantasjon er risikofylt og kan medføre komplikasjoner, også død. Rutinene for stamcelletransplantasjon er nå så gode at dødeligheten ved inngrepene er lav, sannsynligvis mindre enn en prosent.

Risikoen avhenger av mange faktorer, som hvilken underliggende sykdom som foreligger, type transplantat, alder og helstetilstand til den syke personen. Selv om noen mennesker opplever få problemer med en transplantasjon, så kan andre utvikle komplikasjoner som kan kreve behandling eller sykehusinnleggelse. Noen komplikasjoner kan være livstruende.

Komplikasjoner som kan oppstå ved en stamcelletransplantasjoner, inkluderer:

  • Graft-versus-host disease. Donorens transplanterte celler angriper pasientens kropp. Tilstanden oppstår kun ved allogene transplantasjoner. En slik reaksjon kan være mild eller alvorlig. Den kan oppstå like etter transplantasjonen eller måneder til år senere.
  • Stamcellesvikt
  • Organskade
  • Infeksjoner
  • Grå stær
  • Nedsatt fruktbarhet
  • Nye kreftsykdommer
  • Død

I hvert enkelt tilfelle må man veie fordeler og ulemper mot hverandre og avgjøre om det er riktig å utføre transplantasjonen. Behandlingen er svært krevende for pasienten, og også svært ressurskrevende. Dette er derfor en behandling som først og fremst benyttes dersom andre og mindre dramatiske behandlingsformer ikke har ført fram.

En graft-versus-host-reaksjon kan skade ethvert organ i kroppen, vanligvis huden (utslett, likner på solbrenthet), fordøyelseskanalen (munnsår, magesmerter, diare, kvalme eller brekninger), leveren (gulsott), lungene (blokkerte luftveier) eller øynene (irritasjon og lysømfindtlighet). Det kan føre til en kronisk ustabil tilstand på grunn av organskade eller infeksjoner og kan være livstruende. Legen vil følge pasienten nøye for å se etter tegn på symptomer.

Forberedelser

Før behandlingen gjennomføres en rekke tester og prosedyrer for å vurdere helsetilstanden til pasienten og for å sikre at pasienten er fysisk klar for transplantasjonen. Behandlingen krever innleggelse i spesialavdeling i 3 uker eller mer.

Donor

Donors vevstype (ikke bare blodtype) må være ganske lik pasientens vevstype. Hver av eventuelle brødre og søstre, som har de samme foreldre som pasienten, har en 25% sjanse for å passe (matche) pasientens vevstype. Dersom ingen i familien er en "match", søker legene i et arkiv med frivillige donorer.