KvalitetssjekkBehandling
Hensikten med behandlingen er å lindre eventuelle symptomer, samt å forlenge overlevelsen. Det er ikke mulig å kurere lidelsen, men overlevelsestiden har økt med moderne behandling. Behandlingen styres av leger ved spesialavdelinger i sykehus. Den består av cellegiftbehandling (kjemoterapi), eventuelt immunbehandling, stamcellestøtte og i noen tilfeller strålebehandling.
Hos pasienter som er under cirka 70 år når diagnosen stilles, er høydose cellegiftbehandling etterfulgt av autolog stamcellestøtte (HMAS) den foretrukne behandlingen. Det betyr at man først gir noen omganger med cellegift, deretter tapper blod og lagrer stamceller fra pasienten. Etterpå gis store doser cellegift for å slå beinmargen fullstendig ut, før de lagrede stamcellene sprøytes tilbake i kroppen.
HMAS kan ha betydelige bivirkninger og effekten blir mindre med økende alder. Hos eldre pasienter (> cirka 70 år), eller pasienter som av ulike grunner ikke tåler HMAS, finnes det flere ulike cellegiftkurer og immunbehandling som kan holde sykdommen i sjakk, og fører til betydelig forlenget levetid sammenlignet med ingen behandling.
Allogen stamcelletransplantasjon (overføring av stamceller fra giver) benyttes i liten grad ved myelomatose. Det er usikkerhet om mulighetene for effekt er større enn risikoen ved en slik behandling. Slik behandling blir derfor stort sett bare gitt i forbindelse med forskning.
Strålebehandling kan brukes ved enkeltstående svulster (solitært plasmacytom). Stråling benyttes også for å dempe smerter og stanse svulstvekst dersom svulsten trykker mot ryggmarg eller nervetråder.
Bisfosfonater en medikamentgruppe som brukes til å forebygge og behandle beinskjørhet (osteoporose). Det har vist seg at bisfosfonater reduserer forekomsten av unormale beinbrudd og beinsmerter. Alle pasienter med myelomatose vurderes for behandling med bisfosfonater for å forebygge komplikasjoner.
