Informasjon

Behandling av lymfom

Behandlingen av lymfom er en kombinasjon av cellegift og stråling. Cellegiften består av fire ulike medisiner. Antall kurer, stråledoser og varighet av behandlingen tilpasses hvilket stadium og utbredelse sykdommen har.

Temaside om Korona

Ved Hodgkins lymfom kombineres nesten alltid strålebehandling og kjemoterapi. Type kjemoterapi og antall kurer kan variere betydelig og er avhengig av sykdommens stadium (utbredelse), pasientens alder og om det foreligger faktorer i prognosen som er ugunstige.

Behandlingen av Hodgkins lymfom vil nesten alltid starte med kjemoterapi, som gis som intravenøst drypp etter at det blir lagt inn en liten kanyle i en vene på armen. Kjemoterapi består av en kombinasjon med ulike cellegifter. I løpet av behandlingen vil en nøye vurdere effekten med gjentatte undersøkelser av svulstforandringene. Kjemoterapi kan oftest skje poliklinisk og en behøver derfor ikke være innlagt. Etter kjemoterapi vil pasientene som regel få strålebehandling mot de områdene som opprinnelig var rammet og/eller hvor det gjenstår restvev etter kjemoterapibehandlingen. Planleggingen av strålebehandlingen tar en del tid, mens selve behandlingen er gjort unna på noen få minutter. Behandlingen gis fem dager per uke, og det er vanlig å gi cirka 20 behandlinger (fraksjoner) slik at den totale behandlingstiden blir omtrent fire uker. Behandlingsresultatene av Hodgkins lymfom er svært gode.

Bivirkninger

Som ved mange andre typer kreftbehandling, fører også behandling av lymfekreftpasienter med seg bivirkninger av ulik karakter. Det er viktig å vite at strålebehandlingen ikke gjør deg radioaktiv og at du kan omgås andre mennesker som før, selv om du får strålebehandling. Du kjenner heller ikke noe til strålebehandlingen mens du ligger under apparatet.

Det er vanlig å skille mellom akutte og kroniske bivirkninger i forbindelse med strålebehandling.

De akutte oppstår som regel under eller like etter strålebehandlingen og er avhengig av hvor på kroppen strålene blir gitt. Strålebehandling mot munn og hals vil ofte gi såre slimhinner med smerter og svelgsårhet. Stråler mot magen vil ofte medføre kvalme, diaré og av og til oppkast. Strålebehandling mot hud fører oftest til rødhet som ved solforbrenning (1. grads forbrenning), men av og til også 2. grads forbrenning med blemmer og sår. Hår vil som regel falle av. Det er viktig å vite at akutte bivirkninger oftest blir bedre etter noen måneder. I mellomtiden er det viktig at du melder fra om plager til personalet som kan gi råd om hvordan plagene kan lindres.

De langsiktige bivirkningene er basert på erfaringer med strålebehandling som ble gitt for 20-30 år siden. Basert på disse bivirkningene er strålebehandlingen endret for å forhindre eller redusere disse bivirkningene betydelig. Strålebehandling vil nesten alltid forårsake tørrhet i munnen som medfører økt tendens til hull i tennene. Hyppige tannlegebesøk, og regelmessig skylling med fluor er å anbefale.

Strålebehandlet hud bør alltid beskyttes mot sol med bruk av kremer som blokkerer for UV-stråler. Strålebehandling mot hals kan etter år gi redusert funksjon av skjoldkjertelen, og dens funksjon bør kontrolleres årlig hos legen. Den som har fått strålebehandling mot luftveiene, bør slutte å røyke fordi røyking bl.a. øker risikoen for senere utvikling av lungekreft. Strålebehandling mot mageregionen kan på sikt gi ulike former for tarmbesvær som bør utredes dersom det vedvarer.

Etter strålebehandling mot brystet er det økt risiko for at pasienten senere vil behøve hjerteklaffoperasjon, og disse pasientene har en lett økt risiko for koronarsykdom.

Mange av bivirkningene går over etter en tid, men noen varer ved. Én mulighet er at huden som har vært utsatt for strålebehandling, blir lett rødsprengt og kan føles litt tykkere. Pasienten må i slike tilfeller være forsiktig med å eksponere disse områdene under soling. I lungene kan det oppstå arrvev etter bestråling. Dette får vanligvis ingen kompliserende effekt for ikke-røykere. De som røyker, risikerer å få problemer fra lungene på sikt. Den viktigste enkeltfaktoren for å unngå dette, er å slutte å røyke. Tørrhet i munnen kan bli følgene av at slimhinnene i munnhulen bestråles. Dessuten vil tennene lettere kunne bli angrepet av tannråte.

Bivirkninger av kjemoterapi

Normale celler kan bli påført kortvarige skader av kjemoterapi. De vanligste bivirkningene er at man er generelt lite opplagt, tretthet, mister matlysten, kvalme, oppkast og hårtap. Disse plagene forsvinner når behandlingen er avsluttet. Håret vil da begynne å vokse ut igjen. Kjemoterapi påvirker cellene i blodet som har med immunforsvaret å gjøre. Det gjør pasienten mer mottakelig for infeksjoner fordi immunforsvaret er svekket. Slike infeksjoner kan bli svært alvorlige og du vil få nøye instruksjon om hva du skal gjøre i tilfelle feber.

Menn risikerer i en viss utstrekning å bli sterile som følge av behandlingen. Det er mulig for mannen å fryse ned sæd med tanke på kunstig befruktning på et senere tidspunkt. På lengre sikt medfører kjemoterapi en liten økt risiko for å få leukemi (blodkreft og andre krefttyper). Hjerte- og/eller lungesykdom kan også oppstå etter å ha blitt behandlet med kjemoterapi.

Behandling av Non-Hodgkins lymfom

I de aller fleste tilfellene utgjør kjemoterapi den viktigste del av behandlingen. Som ved Hodgkins sykdom gis det forskjellig kjemoterapibehandling. Intensiteten av behandlingen avhenger av stadium, celletype, alder, lokalisasjon av sykdommen i andre organer samt tilstedeværelse av andre faktorer som påvirker prognosen. Noen pasienter vil derfor kunne få ganske mild kjemoterapibehandling med tabletter, mens andre vil få svært intens behandling som ved leukemi. Bivirkningene vil derfor også bli svært forskjellige.

I mange tilfeller av non-Hodgkins lymfom vil det være aktuelt å gi strålebehandling etter avsluttet celleterapi. Prinsippene for strålebehandlingen vil stort sett være de samme som for Hodgkins sykdom, men strålefeltene vil oftest være noe mindre. Prognosen for non-Hodgkins lymfom er gradvis blitt bedre, men den er stort sett dårligere enn ved Hodgkins sykdom. Fordi non-Hodgkins lymfom er svært uensartet, gir det seg utslag i overlevelsesstatistikker som varierer fra 25 til 80-90 prosent.

Høydosebehandling med autolog stamcelle-støtte (HMAS)

HMAS anvendes ved non-Hodgkins lymfom. Prinsippet er basert på å øke behandlingsdosene betydelig i forhold til ordinære cellegiftdoser som brukes ved konvensjonell behandling, eventuelt kombinert med høyvolt helkroppsbestråling. De høye dosene og bestrålingen vil forhindre normal beinmargsfunksjon slik at pasienten vil utvikle beinmargssvikt i løpet av 26 uker, med redusert immunforsvar og økt blødningstendens som resultat. Derfor er det viktig at pasienten får tilbakeført friske beinmargsceller etter høydosebehandlingen. For å få til det, henter man ut en andel av pasientens stamceller fra beinmargen på et gunstig tidspunkt i behandlingsforløpet. Disse fryses så ned og lagres inntil bruk. Etter at pasienten har fått høydose behandlingen, tines de lagrede stamcellene. Disse føres så tilbake til pasienten ved en intravenøs transfusjon. Cellene finner tilbake til og slår seg ned i pasientens beinmarg, begynner å dele seg og danner etter hvert en ny beinmarg som redder pasienten fra en dødelig benmargsvikt etter høydosebehandlingen. Behandlingen er likevel tøff og påfører pasienten betydelige bivirkninger. HMAS virker effektivt bare ved noen få grupper av lymfekreft, men anses i disse tilfellene som standardbehandling.

Ved non-Hodgkins lymfomer er HMAS standardbehandling ved tilbakefall av høygradige lymfomer. Ved Hodgkins lymfom med tilbakefall innen to år etter start av primærbehandlingen, ved senere tilbakefall og når primærbehandlingen ikke induserer full tilbakegang av sykdommen. HMAS benyttes også som utprøvende behandling. Det er utformet egne behandlingsprotokoller for gitte problemstillinger. I disse tilfellene er det ennå ikke klarlagt om HMAS har gunstig effekt.

Vil du vite mer?